Useriøse aktører: “Mat er min medisin”


posted February 25, 2014 by Lars-Kristian Eriksen

Jeg kommer til å starte en ny spalte her som går under navnet “Useriøse aktører”. Tanken bak denne spalten er å avdekke aktører innenfor kost- og helsebransjen som driver med utstrakt propaganda, blokkering av meningsmotstandere og kommer med påstander som har liten, eller ingen rot i vitenskapen. Det føles unødvendig å poengtere, men de fleste av disse har begge bena godt plantet i alternativbransjen. Først ute er facebooksiden “Mat er min medisin“, drevet av Øystein Bekkevold.

For mannen i gata er kostholdsdebatten forvirrende, noe jeg forstår svært godt. Ekspertene står steilt mot hverandre, og selv om man er enig om det meste, er fokuset på uenighetene så stort at det hele polariseres. Men om en ser bort i fra ekspertene så finner man enkeltpersoner som har klare og sterke meninger, men hvor kunnskapen ikke alltid henger med. Dette er ofte personer som selv har gjort livstilsendringer med svært positive følger, og som tror og hevder at deres endringer vil ha samme effekt på alle andre. Dessverre er det ikke alltid slik.

Disse solskinnshistoriene appellerer til svært mange som er på utkikk etter forandringer. De trollbindes av alle de positive superlativene:

(more…)





En tur innom det alternative


posted November 6, 2013 by Lars-Kristian Eriksen

De siste dagene har jeg deltatt i en ganske opphetet diskusjon på en facebookgruppe for medlemmer av en lavkarboklubb. De mest aktive menneskene på denne gruppen, men også andre grupper som handler om lavkarbo, er tilbøyelig til å ha en litt alternativ tankegang, dette gjenspeiles i en generell skepsis til myndighetene og til legemiddelindustrien. Denne diskusjonen startet med et relativt uskyldig spørsmål angående vaksine mot sesonginfluensa. Jeg hadde tenkt til å gjengi store deler av diskusjonen med fullt navn på alle deltagerne, men ser meg nødt til å anonymisere, fordi det i etterkant av diskusjonene foregikk en heftig sletting av kommentarer. Heldigvis hadde jeg allerede sikret meg skjermdump av hele saken. Vedkommende, som i denne bloggposten bare vil bli omtalt som “Klaus”, ba også om at alle kommentarer hvor han var nevnt skulle bli slettet. Jeg skal derfor ettergi hans ønske om anonymitet.

NB! I etterkant av denne bloggposten har det skjedd ting som gjør at jeg føler anonymisering blir helt feil. Navnene som gjengis her er derfor de korrekte. Jeg hadde også tenkt til å linke til hele diskusjonen, men måtte gå vekk fra dette da Keysan slettet alle sine kommentarer. Jeg har nå fått tilgang til hele diskusjonen, som kan leses her.

Skjermbilde 2013-11-06 kl. 19.28.59

Fordi influensaviruset muterer hvert år, er vi avhengige av nye vaksiner for å begrense tilfeller av sykdom. Hvert år produseres det derfor nye vaksiner som blir anbefalt til personer som enten selv er utsatt for alvorlig sykdom i forbindelse med influensaviruset, eller som arbeider med personer som er det. For friske individer som ikke er i mye kontakt med utsatte personer, er det liten hensikt å vaksinere seg mot sesonginfluensaen da det kun gir 1 % absolutt risikoreduksjon (Jefferson et. al 2013).

Personer som bør vaksinere seg mot sesonginfluensa er:

  • Alle fra og med fylte 65 år
  • Beboere i omsorgsbolig og sykehjem
  • Gravide etter 12. svangerskapsuke. Gravide i 1.trimester med annen tilleggsrisiko kan vurderes for vaksinasjon
  • Barn og voksne med:
    • diabetes mellitus, type 1 og 2
    • kronisk lungesykdom (inkludert astma)
    • kronisk hjerte- og karsykdom, spesielt personer med alvorlig hjertesvikt, lavt minuttvolum eller pulmonal hypertensjon
    • kronisk leversvikt
    • kronisk nyresvikt
    • kronisk nevrologisk sykdom eller skade, spesielt personer med nedsatt lungekapasitet
    • nedsatt infeksjonsresistens
    • svært alvorlig fedme (KMI over 40)
    • annen alvorlig og/eller kronisk sykdom der influensa utgjør en alvorlig helserisiko, etter individuell vurdering av lege
  • I tillegg anbefales vaksinen til følgende grupper:
    • Helsepersonell som har pasientkontakt. Disse er i stor grad utsatt for smitte, og dersom de selv blir smittet kan de være en betydelig smittekilde for sine pasienter
    • Svinerøktere og andre som har regelmessig kontakt med levende griser. Hovedhensikten med vaksinasjon av svinerøktere er å beskytte grisene mot influensasmitte, og dermed hindre utvikling av virus med nye egenskaper i svinebesetningene
    • Husstandskontakter til svært immunsupprimerte pasienter bør vurdere å vaksinere seg mot influensa for å beskytte den immunsupprimerte

(FHI, 2013)

De fleste medlemmene i denne gruppen er skeptiske til myndighetenes råd, noe som til dels er forståelig da de selv har gjort drastiske kostholdsendringer, helt i strid med disse rådene, og i tillegg opplevd siginifkant bedre helse. Det var derfor ikke spesielt overraskende at de første kommentarene er som følger:

Skjermbilde 2013-11-06 kl. 19.30.36

Uten å kjenne bakgrunnen til disse menneskene (foruten de som jobber i helsevesenet) kan man ikke si så mye. For alt jeg vet kan det være friske individer, og som derfor ikke har noen spesielt god grunn til å vaksinere seg. Ingenting spesielt med dette altså, kunne like gjerne vært meg som kommenterte, i og med at jeg ikke kommer til å ta vaksinen selv. Men etter hvert dukker denne kommentaren opp:

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.07.18

For vedkommendes eget beste håpet jeg på at dette kun gjaldt influensavaksinen, og at han videre var litt unyansert ved å påstå at absolutt ingen trenger den. Men så feil kunne jeg altså ta:

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.08.25

Klaus Keysan hevder han har satt seg grundig inn i temaet (noe som jeg tror han har gjort, men dessverre helt uten kritisk sans). Jeg hadde fortsatt et håp om at han var unyansert, og forsøkte derfor indirekte å gi ham en hjelpende hånd. Skivebom:

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.10.02

Keysan mener altså at alle mennesker bør avstå fra alle typer vaksiner, til og med barnevaksinasjonsprogrammet!

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.11.54

Slike ekstreme meninger kan ikke få stå uimotsagt,  og en bør etterstrebe å motgå dem med saklig argumenasjon. Ikke minst bør en etterspørre dokumentasjonen som ligger til grunn for påstandene. Med slike bastante uttalelser så regner en jo med at dokumentasjonen er overveldende. Keysan mener altså bastant at alle mennsker, friske som syke, unge som gamle, immunkompromiterte som ikke immunkompromiterte, bør avstå fra å vaksinere seg.

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.13.05

Keysan hevder altså at vaksiner virker mot sin hensikt. Hvis det var så tydelig så burde det jo være enkelt å spotte det ved å se på forekomst av sykdommer det vaksineres mot. Dessverre for Keysan er det levnet over enhver tvil hvilken suksess vaksiner har hatt på helse i moderne tid. Sammen med antibiotika regnes det som det største fremskrittet vi har gjort.

Under kan du se noen eksempler (Roush et. al, 2007).

Skjermbilde 2013-11-04 kl. 19.35.44

Dette er en oversikt fra USA som ettertrykkelig viser effekten vaksiner har hatt på en rekke sykdommer. Etter at vaksiner for disse sykdommene ble introdusert, er antall tilfeller redusert med 92,9 % til 100 %, og som et resultat av dette har også dødsfall så og si opphørt å forekomme. Det beste eksempelet på hvor effektive vaksiner kan være er koppeviruset (smallpox), som på verdensbasis ble erklært utryddet av WHO i 1980. En sykdom som hevdes å ha tatt liv av så mange som 300 – 500 millioner mennesker i løpet av det 20. århundret (Koplow, 2004). Med dette i bakhodet kan det være interessant å se hva Keysan sikter til når han hevdet at vaksiner ofte virker mot sin hensikt. Vegard Lysne etterspør derfor hvor Keysan har disse tallene fra, hvorpå  han svarer:

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.14.03

Keysan innrømmer altså at det er vanskelig å finne dokumentasjon som backer opp påstandene hans, i hvert fall fra gode hold. Han skal ha for ærligheten. Han henviser altså til denne polske artikkelen, som tar for seg en rekke studier. Den er publisert i det polske tidsskriftet Progress in Health Sciences, et tidsskrift som ikke er indeksert på pubmed, hva nå enn man skal tolke ut ifra det. Noe kvalitetstegn er det neppe. Tar man en nærmere titt på dette tidsskriftet ser man at “Deputy Editor” er en prof. Wojciech Kułak, tilfeldigvis samme person som står som medforfatter på artikkelen Keysan linker til. Går man enda litt dypere så ser man at “Chief editor” for dette tidsskriftet er en prof. Elżbieta Krajewska-Kułak. Disse personene har altså samme etternavn, og etter litt graving hos mine polske venner og bekjente bekreftes det med stor sansynlighet at disse to er gift. Det lukter humbug lang vei. En enda nærmere titt på dette tidsskriftet viser at det er tilknyttet et universitet i Polen som publiserer sine egne materialer. Hvorfor publiseres det ikke andre steder, f.eks i mer anerkjente tidsskrift? Mest sansynlig fordi det ikke tilfredsstiller kravene. Tar man en nærmere titt på artikkelen så sier den heller ingenting om hvor effektiv vaksiner er mot de aktuelle sykdommene, men handler mer om hvordan vaksiner, i følge dem, fungerer på et basalt nivå, og hvordan de kan skape alvorlige nevrologiske bivirkninger. I tillegg graver de frem gamle påstander om at MMR-vaksinen er årsak til det økte antallet av atusimetilfeller, noe som i ettertid er avslørt som svindel og forskningsjuks.

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.14.47

Meslinger var altså ikke et problem før vaksinen? Neivel? I perioden mellom 1953 og 1962 er det estimert at det var 530 217 tilfeller av meslinger i USA, hvor 440 av disse tilfellene endte med dødsfall. Da tar man ikke med i beregning alle komplikasjoner som meslinger kan gi; meningitt, encefalitt, bronkitt, lungebtennelse, otitt og subakutt skleroserende panencefalitt (Jacobsen et. al, 2010). Dette er alvorlige komplikasjoner, og encefalitt (hjernebetennelse) kan ramme så mange som mellom 1 av 1000 og 1 av 5000, hvor ca 1/3 vil få varige hjerneskader.

Når vi først er inne på meslinger, så kan vi jo se hva som skjer hos uvaksinerte. I Norge er meslinger sjeldent pga god vaksinasjonsdekning, men enkelte subgrupper i befolkningen vegrer seg for vaksinering. Under ser du alle tilfeller av meslingeutbrudd i Norge de siste 16 årene. Legg merke til at utbrudd nesten utelukkende skjer hos uvaksinerte grupper.

Skjermbilde 2013-11-06 kl. 21.24.55

Men Keysan gir seg ikke der, han hevder videre at vaksiner er den direkte årsaken til blant annet ME. Bakgrunnen for den påstanden er at det er pasienter som har fått erstatning etter at de hevdet at vaksiner var årsaken til deres ME-plager. Han nevner ingen spesifikk sak, men det er nærliggende å tro at han sikter til May Britt Hovland som i slutten av oktober ble tilkjent erstatning etter flere års kamp mot Norsk Pasientskadeerstatning (NPE).

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.16.08

Som om det ikke var klart nok fra før, så viser i hvert fall Keysan her at han ikke helt vet hva han prater om. En slik dom sier nemlig ikke noe om årsak. I pasientskadeloven paragraf 3, står det:

“Dersom årsaken til en skade på en pasient ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandlingen, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp.

Ved erstatning som følge av skade etter anbefalte eller påbudte vaksinasjoner etter lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer, gjelder retten til erstatning etter § 2 første ledd bokstav d med mindre den ansvarlige godtgjør at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlige.”

I slike saker jobber man altså med omvendt bevisbyrde, noe som betyr at myndighetene må sannsynliggjøre at det er andre faktorer som har forårsaket skadene på pasienten. Det er ikke pasienten som må bevise at plagene dere er som en direkte årsak av vaksinen. Denne saken, og for øvrig alle andre lignende saker, kan derfor ikke brukes som et argument for å kunne påstå at vaksiner forårsaker ME. Men uansett, om det hypotetisk sett var vaksinen som var årsake til ME-sykdommen til May Britt Hovland, så ville det likevel vært et enkelttilfelle. Hva med alle de enkelttilfellene hvor den vaksinerte ikke opplever noen som helst bivirkninger, men tvert i mot slipper unna noe som kunne vært en alvorlig sykdom. Burde ikke dette da veie like tungt? De aller, aller fleste erfarer jo lite til ingenting negativt ved vaksinering, og sånn sett så er jo da dette nesten som å argumentere mot seg selv.

Keysan hevder videre at myndighetene, evt. legemiddelindustrien (jeg er usikker på hvem han egentlig sikter til), trikser med tall i forbindelse vaksinestudier.

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.18.58

Her skyter han seg selv i foten, for dette er jo egentlig en kjent taktikk fra antivaksere. Under ser dere noen grafer som antivaksere ynder å ta frem for å demonsterer hvor unyttig vaksiner er.

 391548_10151159034715460_1499370241_n

Hvordan er dette mulig? Hvordan kan denne grafen vise så motsatte tall sammenlignet med oversikten fra USA som jeg viste til tidligere i bloggposten? Svaret er enkelt, dette er en oversikt over antall dødsfall, ikke tilfeller av hver sykdom. Det er mange årsaker til at dødeligheten var på vei ned allerede før man begynte med vaksiner. Bedre helsevesen, bedre ernæring osv. Hva om vi så ser på hva som skjer når vaksinefrykt slår inn?  Rundt årtusenskiftet ble MMR-vaksinen satt i forbindelse med autisme av en mann kalt Andrew Wakefield. Dette skapte stor vaksinefrykt, noe som svekket vaksinasjonsdekningen kraftig. Akkurat slik frykt som Keysan her er i ferd med å skape, uten sammenligning for øvrig. Under er en tabell fra Health protection agency som viser insidensen av meslinger i Storbritannia, sammelignet med vaksinasjon.

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 19.09.38

Hva skjer så med vaksinasjonsdekningen når vaksinefrykt sprer seg?

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 19.14.55

Som du ser falt vaksinasjonsdekningen kraftig i perioden (1998) hvor den avslørte svindleren Andrew Wakefield argumenterte for at MMR-vaksinen var årsak til den økte insidensen av autisme. Hva skjedde så med antall tilfeller av meslinger? Det steg selvfølgelig.

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 19.21.11

Gunnar Tjomlid har skrevet en rekke bloggposter om dette. Akkurat disse grafene kan du lese mer om her.

Et annet klassisk eksempel på hvordan antivakserne trikser med tall, er denne grafen:

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 19.23.30

I motsetning til eksempelet lenger oppe, som viser antall dødsfall, så er jo faktisk dette en oversikt over antall tilfeller. Men som vi ser av grafene fra Storbritannia (lenger oppe) så går insidensen av meslinger i sykluser på 2-3 år, og denne grafen handler rett og slett kun om å ta med tall når det er på det laveste. Se bare på denne grafen under her:

Skjermbilde 2013-11-05 kl. 19.27.41

Dette er altså bare en usedvanlig kreativ måte å vise frem data på, med den hensikt å lure sine lesere til å tro at vaksiner ikke har noe med forebyggingen av disse sykdommene å gjøre. Om Keysan er ute etter å beskylde noen for å trikse med tall, så er det til sine egne han bør kikke, ikke mot myndigheter eller legemiddelindustri.

Videre hevder Keysan at:

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.19.51

Dette er en påstand jeg ikke en gang har tenkt å imøtekomme med motargumenter, så tåpelig er den. Jeg lar det heller være opp til Keysan å dokumentere den:

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.21.04

Det klarer han selvfølgelig ikke, eller, han lar det være opp til meg å dokumentere hans egne påstander. Epic fail….

Desperasjon

Mye tyder på at han begynner å bli desperat nå, og i klassisk antivakser-stil linkes det heftig til youtube.

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.21.56

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.23.10

At det linkes til youtube er jo et problem i seg selv, men når man ettergår disse mer eller mindre kjente personene det refereres til, blir det enda mer morsomt.

Andrew Wakefield er mannen bak den famøse påstanden om at MMR-vaksinen førte til autisme, noe som førte til at det ble skapt stor vaksinefrykt som vi så tidligere i bloggposten. 4 år etter at Wakefield publiserte dataene sine, hadde ingen andre forskere klart å reprodusere resultatet hans eller bekreftet hypotesen. I 2004 fant Sunday Times ut, etter 4 mnd. med undersøkelser av journalisten Brian Deer, at Wakefield hadde store økonomiske interesser ved å linke MMR-vaksinen til autisme og at studien var forfalsket. Noe som førte til at 10 av de 13 medforfatterne til studien trakk seg med følgende budskap;

“We wish to make it clear that in this paper no causal link was established between MMR vaccine and autism as the data were insufficient”

Dette er ikke den eneste skandalen Andrew Wakefield har vært involvert i. I forbindelse med sitt forskningsarbeid ble han i 2010 dømt for en rekke tilfeller av brudd på etiske retningslinjer av British General Medical Counsil (GMC). Blant annet 12 tilfeller av misbruk av barn i forbindelse med sine forskningsprosjekt. GMC slo fast at Wakefield hadde:

“Failed in his duties as a responsible consultant”, acted both against the interests of his patients, and “dishonestly and irresponsibly” in his published research”

Det hele endte med at Wakefield mistet rettighetene til å praktisere som lege i Storbritannia. Andrew Wakefield har en wikipediaside på størrelse med en bok, vel verdt å ta en titt på om du er interessert.

Den andre personen som Keysan setter sin lit til er Gary Null. En talkshow-vert og forfatter som tilfeldigvis også er en notorisk konspirasjonsteoretiker og kvakksalver. Null hevder blant annet at HIV ikke leder til aids, samtidig som han selv selvsagt selger “medisiner” med udokumentert effekt som kan helbrede både det ene og det andre. En ordentlig kvakksalver.

Keysan kan med andre ord ikke sies å være spesielt kritisk når han tilegner seg informasjon på nettet, noe han selv hevder han er ganske god på:

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.24.06

Et kroneksempel på hvor farlig internett kan være.

Men Keysan er ikke ferdig. Når saklige argumenter og youtubefilmer ikke er tilstrekkelig, så beveger man seg over på konspirasjonsteoriene. I kommentarfeltet linket jeg til et debattinnlegg i Morgenbladet av Camilla Stoltenberg, lege og forsker, og på tidspunktet debattinnlegget ble gitt ut var hun assisterende direktør ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt (FHI). Stoltenberg er også datter av Thorvald Stoltenberg, og søster av tidligere statsminister Jens Stoltenberg. Dette var i forbindelse med påstandene om MMR-vaksinen og autisme, noe jeg avkreftet som svindel (ref. Andrew Wakefield) og blant annet linket til dette debattinnlegget hvor Stoltenberg skriver følgende:

“I Oslo pågår i disse dager et utbrudd av meslinger blant barn som ikke er vaksinert”

“De sier det kan virke som om disse foreldrene tror på Andrew Wakefields påstander om at MMR-vaksine kan forårsake autisme, og mangler informasjon om at Wakefields forskning er avslørt som svindel”

Tilsvaret Keysan da kommer med er konspirasjonsteorier, og anklager om at Stoltenberg-familien, FHI og Rockefeller Foundation har tette bånd, og at FHI årlig mottar store beløp fra Rockefeller foundation. Og at Camilla Stoltenberg derfor har stor egeninteresse av å snakke negativt om Wakefield.

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.25.59

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.27.15

For de av dere som ikke kjenner til Rockefeller Foundation, kan dere lese om det her. Kort fortalt er dette en veldedig organisasjon som arbeider for folks helse over hele verden og er med på å finansiere blant annet medisinske fakultet og institutt, medisiner, vaksiner og forskning. I 1929 gav Rockefeller Foundation ca. 1 million norske kroner til den norske stat for å opprette det som nå heter Nasjonalt Folkehelseinstitutt (FHI). Det er altså ved dette instituttet Camilla Stoltenberg nå er direktør, og det er her Keysan hevder at det er korrupsjon. Denne påstanden har han hentet fra en bokanmeldelse skrevet på Nyhetsspeilet, en side som hevder at CIA dekker over UFO-observasjoner ved å infiltrere vestlig presse, at Holocaust aldri fant sted, og at USA selv stod bak 9/11. Et samlingssted for konspirasjonsteoretikere med andre ord. I denne boken, skrevet av Per-Aslak Ertresvåg, lanseres det en rekke konspirasjonsteorier, blant annet at FHI årlig mottar store donasjoner fra Rockefeller Foundation takket være Camilla Stoltenbergs lobbyvirksomhet. Om dette er sant så vil det jo være store interessekonflikter, men er det virkelig det?

Selvfølgelig ikke! Den norske stat mottok som nevnt ca. 1 million norske kroner for å opprette det som nå heter Nasjonalt Folkehelseinstitutt (FHI), men FHI har siden det ikke hatt direkte befatning med Rockefeller Foundation. Denne donasjonen på ca. 1 million norske kroner er heller ikke noe som den norske stat holder hemmelig, eller noe som er unikt. Rockefeller Foundation donerer ofte bort store beløp, mye større enn dette. På 20-tallet var ikke Norge et spesielt rikt land, og det var dette som var grunnlaget for denne donasjonen. Det er heller ikke sant som Keysan skriver at regnskapene til FHI er unntatt offentligheten grunnet “konkurranse i vaksinemarkedet”.  FHI er en statlig virksomhet som rapporterer regnskapene inn til statsbudsjettet, ikke til Skatteetaten som andre virksomheter.

Skjermbilde 2013-11-06 kl. 19.19.22

Etter dette dreide diskusjonen seg igjen over på autismelinken til Andrew Wakefield, og jeg lot Keysan få lov til å dokumentere denne åpenbart kausale sammenhengen. Det ble linket til to enkeltstudier, én basalstudie og én epidemiologisk studie, som vagt antydet at det kunne ha en sammenheng. Jeg har dessverre ikke link til disse studiene eller skjermdump av kommentarene, da disse ble slettet. Tilsvaret mitt ble en Cochrane Review som kan leses her, hvor konklusjonen sier:

“Exposure to the MMR vaccine was unlikely to be associated with autism, asthma, leukaemia, hay fever, type 1 diabetes, gait disturbance, Crohn’s disease, demyelinating diseases, bacterial or viral infections”

Gunnar Tjomlid har uansett skrevet utfyllende om dette i denne bloggposten.

Resten av diskusjonen handlet mest om billige forsøk på latterliggjøring av meg som person, noe jeg bare limer inn under uten kommentarer.

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.28.33 Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.28.44

Heldigvis tok det hele en brå vending, da Keysan plutselig fant ut at denne diskusjonen kanskje ikke var det smarteste han hadde begitt seg ut på.

Skjermbilde 2013-11-06 kl. 19.57.04

Jeg har dessverre liten tro på at vedkommende mente dette, men heller skrev det som et forsøk på å ikke miste ansikt. Slike ekstreme holdninger endres ikke i løpet av en diskusjon over et par dager. Forhåpentligvis har andre utenforstående lest argumentasjonen og tatt et fornuftig standpunkt.

Vaksiner barna dine, og vær kritisk når du hører slike ytringer som det Keysan kommer med!

Oppdatering 07.11-2013

Som nevnt først i bloggposten, så var den opprinnelige anonymisert. Dette fordi jeg lot tvilen komme Keysan til gode, og trodde på han når det gjaldt innrømmelsen om at han hadde tatt feil. I ettertid har det vist seg at angeren ikke satt langt inne.

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 15.56.41

Keysan har tydeligvis ikke endret noe spesielt synspunkt. La det være helt klart, jeg er absolutt for at folk med kunnskap deler sine erfaringer og forsøker å påvirke folk i positiv retning, men da må argumentasjonen være på plass. Som jeg forhåpentligvis har gjort det klart og tydelig i denne bloggposten, så er Keysan på ville veier. Når slike mennesker begynner å gi råd, da må noe steppe inn og si ifra. Jeg tror på ingen måte at andre mennesker ikke klarer å bruke hodet, men vaksiner og konspirasjonsteorier som det Keysan presenterer er litt over hva man kan forvente at mannen i gata kan gjøre seg opp en mening om. Når Keysan kjører på med propagandaen sin, er det derfor lett for at uvitende individer å falle for hva han påstår.

Skjermbilde 2013-11-07 kl. 17.51.21

Denne kommentaren er postet under en ny tråd som omhandlet vaksiner, hvor det linkes til en spørreundersøkelse som ligger åpent på internett. Undersøkelsen viser tydligvis at uvaksinerte barn er friskere enn vaksinerte, men for å konkludere med det så bør en vise til noe annet enn dette. Keysan linker selvsagt til sine meningsfeller, Gary Null og Andrew Wakefield, samt den polske studien som vi tok for oss tidligere.

Keysan fortsetter også med nedlatende tone, og lite saklige kommentarer. Noe som virkelig dreper en hver mulighet for fornuftige diskusjoner.

 Skjermbilde 2013-11-07 kl. 22.08.02

En ting som er sikkert er at Keysan garantert treffer flere av sine likesinnede på denne gruppen. En av de mest sentrale i Vaksineaksjon.no er en mann ved navn Rolf Erik Hanssen. Du kan lese litt om han herher og her.

Kilder:

http://www.fhi.no/artikler/?id=68694

Jacobsen, D. Kjeldsen, S, E. Ingvaldsen, B. Buanes, T. Røise, O (2010). Sykdomslære: Indremedisin, kirurgi og anestesi (2. utgave, 3 opplag). Oslo: Gyldendal Norske Forlag AS

Jefferson T, Di Pietrantonj C, Rivetti A, Bawazeer GA, Al-Ansary LA, Ferroni E. Vaccines for preventing influenza in healthy adults. Cochrane Database of Systematic Reviews 2013, Issue 6. Art. No.: CD001269. DOI: 10.1002/14651858.CD001269.pub4

Koplow, D, A. (2004). Smallpox: The fight to eradicate a global scourge. University of California press.

Roush, S, W. Murphy, T, V. The Vaccine-Preventable Disease Table Working Group (2007). Historical comparison of morbidity and mortality for vaccine-preventable diseases in the United States. JAMA. 2007;298(18):2155-2163. doi:10.1001/jama.298.18.2155





Binyrene


posted October 26, 2013 by Lars-Kristian Eriksen

Binyrene (glandulae suprarenales) ligger som en trekantet hatt på toppen av hver sin nyre, og veier ca 8 – 10 gram til sammen. Begge binyrene kan deles inn i barken (cortex) og margen (medulla), hvor barken utgjør ca 90%. Binyrebarken inneholder store mengder kolesterol som brukes i produksjonen av hormoner, og har derfor en gulaktig farge. Binyremargen er egentlig en del av det sympatiske nervesystemet (“Fight or flight”), bortsett fra at de postganglionære cellene mangler utløpere. Når de blir stimulert av sympatiske, preganglionære fibre, frigjør de sine hormoner. Effekten av disse hormonene er nesten det samme som direkte stimuli av det sympatiske nervesystemet. 

Binyrebarken produserer mange hormoner, som med et fellesnavn kalles kortikoider. Navnet skyldes at de produseres i binyrenes cortex (korteks) og tilhører hormongruppen steroider. Binyrebarkens hormonproduksjon er livsviktig, og dersom denne opphører vil vedkommende kunne dø iløpet av få dager om en ikke straks starter behandling med kortikoider.

Skjermbilde 2013-10-25 kl. 17.30.44Binyrebarken kan deles inn i tre ulike soner som produserer hver sin gruppe kortikoider:

  • Zona glomerulosa – barkens ytterste lag og består av tynt lag med celler rett under kapselen som dekker binyrene. De utgjør ca 15% av barken, og er de eneste cellene som produserer mineralkortikoider, hvor aldosteron er det viktigste. Årsaken til det er at de inneholder et enzym kalt andosteron syntase. Sekresjon styres av den ekstracellulære konsentrasjonen av Kalium (K+) og angiotensin 2, hvor begge to stimulerer til økt sekresjon
  • Zona fasiculata – barkens midterste og største lag, utgjør ca 75% av barken og produserer glukokortikoider, hvor kortisol er det viktigste. I tillegg skiller den ut små mengder androgener og østrogen (kvinnelig kjønnshormon). Sekresjon styres hovedsaklig av hypothalamus – hypofyse – aksen, via /ACTH-RH/ACTH.
  • Zona reticularis – barkens innerste lag og utgjør ca 10%. Produserer androgenene dehydroepiandrosterone (DHEA), dehydroepiandrosulfat (DHAs) og androstendion. Mekanismene for sekresjon i zona reticularis er langt på vei like godt forstått som for de to andre lagene.

Kortikoidene produseres alle fra kolesterol, og har derfor den samme grunnstrukturen. Cellene i binyrebarken kan selv produsere en liten mengde kolesterol fra acetat, men det meste (80%) får de tilført fra lipoproteiner som sirkulerer rundt i blodet. Lipoproteinet LDL binder seg til sine membranreseptorer og leverer fra seg kolesterol til binyrene som tar det opp ved endocytose. Kolesterolet frigjøres så intracellulært og lagres til senere bruk i syntesen av steroidhormoner. Kortikoidene produseres trinnvis ved omdanning av kolesterol, og de fleste trinnene reguleres av cytokrom p-450-enzymer. Disse er lokalisert i mitokondriene og i endoplasmatisk retikulum og katalyserer en rekke kjemiske reaksjoner, hovedsaklig hydroksyleringer som leder til danningen av de biologisk aktive kortikoidene. Årsaken til at de ulike lagene danner kortikoider med ulike egenskaper, er at de består av forskjellige kortikoiddannende enzymer.

Det første trinnet i omdanningen fra kolesterol er omdanningen av kolesterolets sidekjede, noe som reguleres ved hjelp av et enzym kalt kolesterol desmolase som tilhører en gruppe enzymer kalt cytokrom p-450 side chain cleavage system (P-450scc). Dette omdanner kolesterol til pregnenolon, og er også det hastighetsbegrensede trinnet i syntesen av alle kortikoidene. Den videre omdanningen til de respektive hormonene kan du se på bildet under. Kortikoidene er små og fettløselige, og diffunderer derfor ut av cellene og spres i kroppen så snart de er produsert. Når de ulike cellene derfor skal øke sekresjonen sin, må selve produksjonen stimuleres. I blodet transporteres de ulike kortikoidene bundet til transportproteiner.

bilde

Mineralkortikoidene

Det viktigste mineralkortikoidet er aldosteron, og det har en sentral rolle i reguleringen av mineraler i kroppen. I blodet sirkulerer ca 60% av aldosteron bundet til kortisolbindende globulin (CBG) og albumin. Bindingen til transportproteinene er relativt løs, noe som gjør at plasmahalvlivet kun er på ca 20 minutter. Aldosteron tas opp i leveren hvor det inaktiveres ved å bindes til glukoronsyre og skilles ut i urinen (ca. 75%) og avføringen (ca. 25%). Normal blodkonsentrasjon av aldosteron er ca 6 nanogram/100ml, men dette kan variere veldig, og er avhengig av flere faktorer, deriblant kostfaktorer som inntak av Na+ og K+. Gjennomsnittlig sekresjonshastighet fra binyrebarken er 15 µg/dag.

Aldosteronsyntesen og sekresjonen styres av flere ting, men den normalt viktigste regulatoren er renin-angiotensin 1-angiotensin 2-systemet (RAAS). Dette er en kaskadereaksjon som settes i gang ved følgende forhold:

  • Redusert mengde natrium i nyretubuli
  • Fall i blodtrykk som fører til:
    • Lav filtrasjon av preurin pga lavt blodtrykk
    • Kraftig sympatisk stimulering av nyrene pga. fall i blodtrykk
    • Kraftig dilatasjon av afferent arteriole i nyrene pga. fall i blodtrykk

Reaksjonen starter ved at et område i nyrene som kalles Macula Densa registrerer at blodtrykket faller. Disse cellene vil så stimulerer noen nærliggende glatte muskelceller kalt de jukstaglumerulære cellene til å produsere et enzym kalt renin. Renin vil følge blodstrømmen hvor det spalter av en del av et protein kalt angiotensinogen. Angiotensinogen omdannes da til angiotensin 1, og vil følge blodstrømmen videre til lungene hvor et annet enzym, angiotensin converting enzym (ACE), omdanner det til angiotensin 2. Angiotensin 2 har en rekke effekter som vi ikke skal gå nærmere inn på her, men hensikten er å øke blodtrykket. Én av måtene det gjøres på er å stimulerer binyrebarkens Zona glomerulosa til å øke produksjonen av aldosteron. Dette skjer ved at angiotensin 2 binder seg til spesifikke membranreseptorer som aktiverer fosfolipase C, noe som fører til danning av to intracellulære budbringere, IP3 og diacylglyserol. Disse to vil sammen formidle den stimulerende virkningen av angiotensin 2, og føre til økt mobilisering av lagret kolesterol, noe som vil øke substrattilførselen til cyt p-450scc.

Skjermbilde 2013-10-25 kl. 17.34.14

I tillegg til RAAS vil aldosteron stimuleres av følgende:

  • Ekstracellulær konsentrasjon av kalium (K+) – Konsentrasjonen her er normalt på 3,5 – 4 mmol/l og virker direkte på aldosteronproduksjonen. Økt K+ konsentrasjon vil depolarisere membranen slik at det åpnes spenningsstyrte Ca2+-kanaler. Dette vil føre til økt mengde Ca2+ intracellulært, noe som vil stimulere til økt aldosteronproduksjon. En økning på bare 0,1 ekstracellulært K+ vil kunne øke aldosteronkonsentrasjonen i plasma med ca 30%, mens en reduksjon på o,3 mmol/l vil kunne føre til at aldosteronproduksjonen synker med ca 40%.
  • ACTH fra hypofysen stimulerer normalt sett kortisolproduksjonen, men vil forbigående kunne øke produksjon av aldosteron også. Den fysiologiske betydningen av dette er uklar, men det kan se ut som ACTH fungerer som en slags “døråpner”, hvor selv små mengder er nok til å tillate ubegrensede mengde aldosteron til å sekreres, mens fravær av ACTH nesten blokkerer sekresjon.
  • Lav pH i blod vil også kunne stimulerer til økt produksjon av aldosteron.
  • Økt mengde Na+ vil kunne gi en beskjeden hemming av sekresjon av aldosteron.

Aldosterons effekt:

  • aldosteronØker produksjon Na+-/K+-pumper slik at mer Na+ reabsorberes fra nyrene, og mer K+ skilles ut. Dette skjer ved at aldosteron diffunderer inn i epitelcellene i nyretubuli og binder seg til en reseptor kalt mineralkortikoid reseptor (MR) (se bildet til høyre). Denne reseptoren er svært spesifikk for aldosteron, men kan også binde til seg kortisol, noe som forklarer kortisols mineralkortikoidvirkning. Epitelcellene i nyrene har derimot et enzym kalt 11b-hydroxysteroid dehydrogenase type 2, som omdanner det meste av kortisol til kortison, som har langt svakere mineralkortikoid virkning. Når aldosteron binder seg til MR vil aldosteron-reseptor-komplekset diffundere inn i kjernen, hvor det stimulerer til økt proteinsyntese av blant annet Na+ -/K+ – pumper. Produksjonen av dette tar litt tid, og merkbar effekt vil ikke kunne oppnås før etter ca 45 minutter.
  • Øker permeabiliteten for Na+ og K+ i nyrecellenes membran ved at samme prosedyre som beskrevet i punktet over øker produksjon av Na+ -kanaler i den delen av cellemembranen som ligger inntill nyrenes tubuli.  Pga økt aktivitet i Na+ -/k+ -pumpene er konsentrasjonen av Na+ lav intracellulært. Større mengde Na+ vil derfor diffundere ut av nyretubuli og inn i epitelcellene hvor det pumpes tilbake til ekstracellulærvæsken. Produksjonen av dette tar litt tid, og merkbar effet vil ikke kunne oppnås før etter ca 45 minutter.
  • Aldosteron har også samme virkning på svettekjertler og spyttkjertler, og gir reabsorpsjon av Na+ og sekresjon av K+. I colon vil det også absorberes mer Na+.
  • Øker utskillelsen av H+ i nyrene, aldosteron påvirker derfor også kroppens syre-/basebalanse.
  • Stimulerer til utslipp av ADH fra nevrohypofysen, slik at reabsorbsjonen av vann fra nyrene økes.
  • Nyere studier har vist at aldosteron, ikke nødvendigvis bare påvirker reabsorbsjon via endring av genuttrykk, men også ved å binde seg til membranreseptorer. Dette skjer iløpet av få minutter, men den fysiologiske betydningen av  det er ennå ikke kjent.

For å oppsummere vil det bety at aldosteronproduksjonen økes ved fallende blodtrykk, økt pH i blod, økt konsentrasjon av K+ i blod eller lite filtrert Na+. Effektene til aldosteron vil være å øke blodtrykket ved å reabsorbere mer Na+ fra preurinen og dermed også reabsorbere mer vann, senke konsentrasjonen av K+ i blodet og senke pH.

Glukokortikoider

Glukokortikoidene produseres i binyrebarkens midterste lag, zona fasiculata, og det viktigste er kortisol. Dette er kroppens stresshormon og reguleres av ACTH (adrenokortikotropt hormon) fra hypofysens forlapp. Navnet glukokortikoid kommer av denne hormongruppens sentrale rolle i omsetningen av glukose. Kortisol siruklerer i blodet bundet til kortisolbindende globulin (CBG), og har et plasmahalvliv på ca 70 minutt.

Produksjonen av kortisol reguleres som nevnt av ACTH fra hypofyseforlappen, mens ACTH igjen stimuleres av ACTH-RH (RH = releasing hormone) fra hypothalamus. Kortisol har negativ feedback, først og fremst til hypofysen, men også til hypothalamus. ACTH vil slippes ut i blodet fra hypofysens  forlapp, og binde seg til membranreseptorer på de glukokortikoidproduserende cellene i binyrebarken. Dette vil føre til aktivering av adenylsyklase og økt intracellulær danning av cAMP, som gir økt mobilisering av lagret kolesterol og dermed økt substrattilførsel til P-450scc enzymet, kolesterol desmolase. Sekresjon av ACTH varierer gjennom døgnet og er størst sent på natten og tidlig på morgenen, og lavest på kvelden. I stress-situasjoner øker konsentrasjonen av kortisol i plasma, og døgnvariasjonene blir mindre uttalt eller forsvinner helt.

Skjermbilde 2013-10-24 kl. 08.31.54

 

Etter hvert som kortisolmolekylene produseres vil de diffundere ut av cellene i binyrebarken til blodbanen. Der vil de følge blodstrømmen til sine målceller hvor de binder seg til sine intracellulære reseptorer. Kortisol-reseptor-komplekset vil så transporteres til cellekjernen hvordet bindes til DNA og virker ved å stimulere eller hemme transkripsjon av bestemte gener. Kortisol er et livsviktig hormon og virker på alle celler i kroppen vår.

Kortisol virker på følgende måter:

  • Stimulerer til nedbryting av proteiner og fett, slik at konsentrasjonen av aminosyrer og fettsyrer i blod øker. Aminosyrene benyttes først og fremst til nydanning av glukose via glukoneogenesen, mens fettsyrene i stor grad brukes til ATP-produksjon (ATP er kroppens energimolekyl), slik at glukosebruken reduseres. Kortisol vil dermed kunne øke mengden glukose i blodet og stimulere til økt glykogeninnlagring i leveren. I langvarige sultperioder er kortisol helt avgjørende for individets overlevelse ved å bidra til at glukosekonsentrasjonen i blodet opprettholdes.
  • Kortisol er kroppens viktigste stresshormon, og konsentrasjonen i blodet øker kraftig når kroppen utsettes for kraftige påkjenninger. Kortisol forsterker også den blodtrykksøkende effekten til noradrenalin (nevrotransmitter i det sympatiske nervesystemet), noe som er svært viktig for å unngå sjokk i situasjoner med blodtrykksfall. Kortisol er dermed viktig for å opprettholde et normalt blodtrykk.
  • Kortisol hemmer DNA-syntesen og øker proteinnedbryting i mange vev, noe som gjør at kortisol har veksthemmende effekt. Veksthemmingen  har bare betydning om produksjonen av kortisol er større enn normalt og vedvarer over en lengre periode. Dette er også en del av kroppens stressforsvar, hvor det er viktig at kroppens ressurser brukes til å dekke cellenes basale enrgibehov, og ikke brukes til vekst.
  • Kortisol i høye konsentrasjoner har anti-innflammatorisk effekt. Vevsskade utløser en rekke lokale faktorer, blant annet prostaglandiner, som framkaller en inflammasjon, eller betennelsesreaksjon, på skadestedet. Kortisol hemmer produksjon av prostaglandiner og reduserer tilstrømning av hvite blodceller til betennelsesstedet, noe som vil redusere betennelsesreaksjonen. Den anti-innflammatoriske effekten er også viktig i stressituasjoner, da den beskytter kroppen mot at betennelsesprosessen får et for voldsomt forløp, fordi det kan føre til store vevsskader.
  • Høye konsentrasjoner av kortisol reduserer også antall lymfocytter i blodet og fører til at mengden lymfoid vev reduseres. Det resulterer i nedsatt antistoffproduksjon, slik at kortisol også hemmer immunsystemet.
  • Kortisol påvirker også de samme reseptorene som mineralkortikoider, og vil dermed også kunne regulere væskebalansen og føre til at kroppen holder på mer vann.

Kreftpasienter som er døende kan med høye doser av kortisol forlenge livet med uker til måneder ved at kortisol hjelper kroppen til å ta ut sine aller siste ressurser. Kortisol er også mye brukt innen idrett, da det demper betennelsesreaksjoner og gjør at utøveren kan delta i konkurranse med så lite smerte som mulig.

rotte

Som nevnt lenger oppe reguleres sekresjonen av glukokortikoider av ACTH fra hypofysen, noe som følger faste variasjoner gjennom døgnet. Ulike stress-situasjoner vil derimot kunne påvirke denne døgnvariasjonen av ACTH, og føre til en enormt stor økning i sekresjon av glukokortikoider. Bildet til høyre viser sekresjon og blodkonsentrasjon av kortikosterone (rotter har kortikosterone i stedet for kortisol) hos en rotte før og etter brudd på fibula og tibia.

Ulike typer stress som kan utløse sekresjon av kortisol:

  • Nesten alle slags mulige traumer
  • Infeksjon
  • Svært høy eller svært lav temperatur
  • Injeksjon av noradrenalin eller andre lignende hormoner
  • Kirurgi
  • Injeksjon av vevsødeleggende substanser under huden

Androgener

Zona reticularis, barkens innerste lag produserer kortikoider med androgen virking. Dette er steroidhormoner med samme biologiske virkning som det mannlige kjønnshormonet, testosteron. De viktigste binyreandrogenene er dehydroepiandrosulfat (DHAs), dehydroepiandrosteron (DHEA) og androstendion, og disse sirkulerer i blodet bundet til seksualhormonbindende globulin (SHBG) og albumin. Binyrebarkandrogenene har på molar basis liten androgen virkning sammenliknet med testosteron, og avhenger derfor i stor grad av å omdannes til testosteron i målorganene.

 Sekresjon av binyrebarkandrogener reguleres først og fremst av ACTH fra hypofysens forlapp, og disse hormoene vil derfor følge samme døgnvariasjon som glukokortikoidene. Unntaket her er DHAs, som er det kortikoidet som sirkulerer i blodet i høyest konsentrasjon, og hvor reguleringen er uavhengig av ACTH og lite kjent. Som nevnt er binyrebarkandrogenene langt mindre virksomme enn testosteron, og den fysiologiske virkningen hos menn er usikker. Hos kvinner er derimot binyrebarkandrogenene viktige for normal kjønnsbehåring. Binyrebarkandrogenene kan også omdannes til østrogener, noe som først og fremst skjer i fettvev og lever. Omdanningen reguleres av enzymkomplekset aromatase. Dette er særs viktig hos kvinner etter menopausen, da dette er kvinnenes største kilde til østrogener, og derfor av stor betydning for å redusere nedbryting av benvev og utvikling av osteporeose.

 Binyremargen

I binyremargen produseres det adrenalin og noradrenalin fra aminosyren tyrosin. Disse kalles sammen for katekolaminer. Margen er egentlig en del av det sympatiske nervesystemet, som spiller en sentral rolle når vi er i stressede situasjoner. I biologisk forstand er stress en fellesbetegnelse på stimuli som nervesystemet tolker som en trussel eller mulig fare. Normalt vil det produseres fem ganger mer adrenalin enn noradrenalin, og dette skilles da ut når vi er redd, skal prestere noe ekstraordinært eller kroppen er i en stresset situasjon. Alt adrenalin vi finner i blodet stammer fra binyremargen, mens det meste av noradrenalinet kommer fra frigjøring i det sympatiske nervesystemet. De fleste organer som påvirkes av adrenalin, er også innervert med nervefibre fra det sympatiske nervesystemet. Det betyr at margens adrenalinproduksjon, i motsetning til barkens produksjon av kortikoider, ikke er livsviktig.

Det første trinnet i syntesen av adrenalin, og det hastighetsbegrensede, er at enzymet  tyrosinhydroksylase katalyserer omdanningen av tyrosin til dihydroksifenylalanin. Hastigheten i denne katalyseringen styres av det sympatiske nervesystemet. Videre vil dihydroksifenylalanin omdannes til dopamin, og så til noradrenalin. Omdanningen av noradrenalin til adrenalin stimuleres av sirkulerende kortisol fra binyrebarken. Etter produksjon vil katekolaminene lagres i vesikler, før de skilles ut via eksocytose. Plasmahalvlivet er kun 1-3 minutte, så katekolaminene brytes raskt ned, da de sirkulerer i fri form. Før katekolaminene skilles ut via nyrene, må de metaboliseres. Dette skjer hovedsaklig i lever eller nyrene, hvor hovedmetabolitten, vanillinmandelsyre (VMA), dannes ved deaminering av katekolaminene. VMA skilles ut via nyrene sammen med små mengder adrenalin og noradrenalin.

Sekresjonen av katekolaminer stimuleres av aktivitet i det sympatiske nervesystemet, og er ikke underlagt negativ feedback. Normalt er sekresjonen svært lav, men under kraftig stress kan sekresjonen øke raskt og krafti. De preganglionære nervefibrene vil da stimulere de postganglionære nervefibrene i binyremargen ved å frigjøre avetylkolin. Acetylkolin vil depolarisere cellemembranen til margcellene, noe som leder til innstrømming av Ca2+og eksocytose av katekolaminer.

Adrenalin og noradrenalin binder seg til adrenerge reseptorer i målcellene som kalles alfa- og betareseptorer. Dette er to reseptorgrupper som også har sine undergrupper, alfa-1, alfa-2, beta-1 og beta-2.

  • Arterioler i skjelettmuskulatur, glatte muskelceller i bronkiolene har beta-2-reseptorer, og stimulering fra adrenalin på disse vil hemme aktivitet i cellene. Dette vil kunne gi økt blodtilførsel til skjelettmuskulatur pga dilatering av arterioler og større diameter i bronkiolene slik at mer oksygen kommer ned i lungene. Skjelettmuskulaturen har i tillegg alfareseptorer, som hovedsaklig vil stimulere til aktivitet når de binder til seg adrenalin. Effekten på skjelettmuskulaturen av adrenalin er derfor avhengig av konsentrasjonen i blodet. Høye nivåer vil gi mer stimulering av alfareseptorene, slik at arteriolenes dilatering vil typisk avta jo høyere konsentrasjonen av adrenalin er.
  • Hjertets glatte muskulatur, sinusknuten og hjertets ledningssystem har beta-1-reseptorer, og stimulering av adrenalin her vil gi økt aktivitet i cellene, og dermed økt kraft og slagfrekvens i hjertet.
  • Alfareseptorer har vi også i glatt muskulatur i fordøyelseskanalens lukkemuskler, og stimulering av adrenalin her vil gi økt aktivitet.
  • Stimulering av alfareseptorer vil generelt stimulerer til økt aktivitet i cellene. Disse reseptorene finner vi i de fleste arterioler i kroppen, og stimulering av adrenalin og noradrenalin vil føre til kontraksjon.

Disse reseptorene er spesifikke mål for legemidler ved sykdommer i hjerte, kar og lunger, og kan virke ved å f.eks senke blodtrykket og hjertets slagkraft og frekvens, eller få lungens bronkioler til å dilatere ved f.eks astma. Adrenalin og noradrenalin vil stimulere eller hemme disse reseptorene, noe som kan føre til økt minuttvolum, årvåkenhet, dilaterte pupiller, blek, kald og klam hud, økt blodsukker og økt nedbryting av fettvev.

Effektene av adrenalin:

  • Økt nedbryting av glykogen og økt glukoneogenese vil øke blodsukkeret.
  • Økt nedbryting av fett fra fettvev vil gi økte mengder fettsyrer i blodet, og dermed økt bruk av fett som energiforbruk. Dette vil spare glukose, og totalt fører det til økte nivåer av fettsyrer og glukose i blod.
  • Stimulering av beta-1 reseptorer i hjertets glatte muskellag vil øke slagkraft og slagfrekvens. Det vil da pumpes mer blod og minuttvolumet øker.
  • Blodtrykket øker pga forrige punkt, i tillegg vil stimulering av alfareseptorer i arteriolenes glatte muskelceller gi økt perifer motstand. Totalt gir det en økning i blodtrykket.
  • Adrenerge nervefibre stimulerer retikulærsubstansen i hjernen slik at vi blir mer årvåkne.

Hensikten med alle disse effektene er å øke kroppens beredskap til å møte på tøffe fysiske og psykiske påkjenninger.

 Kilder:

Sand, O. Sjaastad, Ø, V. Haug, E. (2010). Menneskets fysiologi (1 utgave, 6 opplag). Oslo: Gyldendal Norske Forlag AS

Hall, J, E. Guyten, A, C. (2006) Guyton and Hall’s Textbook of Medical Physiology (12th edition)

www.britannica.com

www.wardelab.com





Kalsiumhomeostasen


posted October 23, 2013 by Lars-Kristian Eriksen

Kalsium (Ca2+) er et kation som er svært viktig. En voksen mann består av ca 1,2 kg Ca2+, hvor vi finner ca. 0,1% i ekstracellulærvæsken, ca. 1% i intracellulærvæsken og ca. 99% som strukturelement i tenner og benvev hvor det er bundet til fosfat. Oppbygging og nedbryting av benvev skjer kontinuerlig og styres av hormenene kalsitonin, vitamin D og parathyorideahormon (PTH). 

Ca2+ som befinner seg i blod og vevsvæske har en rekke viktige fysiologiske oppgaver. Det spiller blant annet en sentral rolle i overføringer av impulser i nervesystemet, det styrer muskelsammentrekninger i skjelettmuskler, hjertemuskulatur og glatt muskulatur, og det er viktig for normal koagulasjon av blodet. Kalsiumblokkere kan derfor være et viktig legemiddel når det gjelder hjerte- og karsykdommer, og vil blant annet kunne senke blodtrykket, hjertets frekvens og slagkraft, og i tillegg gi økt tilførsel av oksygen til hjertet. Ved økende alder er det vanlig at Ca2+ akkumuleres rundt omkring i skadet vev, denne type kalsifisering er som oftest et tegn på vevsskade eller celledød.

I blodet sirkulerer Ca2+ på tre forskjellige måter:

  • Fritt Ca2+ - ca 50%
  • Bundet til plasmaproteiner, særlig albumin – ca 40%
  • Bundet til anioner, f.eks karbonat og sitrat – ca 10%

Bindingen til plasmaproteiner er pH-avhengig og vil øke ved alkalose og avta ved acidose. Så lenge Ca2+ er bundet til transportproteiner kan de ikke diffundere ut av blodårene og utøve sin virkning. Det er derfor kun fritt Ca2+ som har biologisk virkning. Cellemembranen er nesten impermeabel for Ca2+, dette ser man fordi normal konsentrasjon av fritt Ca2+ i plasma er ca 1,2 mmol/l, omtrent 10 000 ganger høyere enn konsentrasjonen av fritt Ca2+ i cytosol. Plasmakonsentrasjonen av fritt Ca2+ er nøye regulert, og avviker normalt med kun 1-2 %. Dette er svært viktig fordi lav ekstracellulær konsentrasjon av Ca2+ gjør at nervecellene og muskelcellene blir lettere å stimulere (mer eksitable). Dersom konsentrasjonen av fritt Ca2+ reduseres med 30 – 35%, vil det kunne oppstå kramper. En økning i konsentrasjon på 25 – 20% vil ha motsatt effekt, noe som gjør det vanskeligere å stimulerer muskel- og nerveceller. Det kan blant annet føre til muskellammelser og respirasjonsvansker, i tillegg til hjertearytmier. 

Organene

Tre organer er sentrale i reguleringen av fritt Ca2+:

  • Tarmkanalen – Normalt absorberes kun 40 – 50 % av matens kalsiuminnhold, noe som til dels skjer ved passiv diffusjon og dels aktiv transport. Den passive transporten varierer med konsentrasjonen av Ca2+ i maten, mens den aktive transporten tilpasses den passive. I tillegg kan den aktive transporten reguleres ut i fra kroppens behov, slik at den ekstracellulære konsentrasjonen av Ca2+ kan reguleres.
  • Nyrene – Her vil Ca2+ filtreres og reabsorberes etter behov. Normalt vil ca 98% av filtrert Ca2+ reabsorberes.
  • Benvev – I benvevet er Ca2+ lagret som kalsiumfosfat. Her skjer det en stadig oppbygging og nedbryting, og ca 5-10% av benvevet vil byttes ut i løpet av ett år. Dette er derfor en stor kilde til Ca2+, og derfor svært viktig i reguleringen av den ekstracellulære konsentrasjonen.  kalsium

Parathyroideakjertelen

Vi har fire kjertler som er plassert på hvert sitt hjørne på baksiden av glandula thyroidea, og veier til sammen ca 150 mg. Disse kjertlene står for produksjonen av PTH, som er et proteinhormon med 84 aminosyrer. Sekresjonen reguleres av fritt Ca2+ via negativ feedback som fungere ved at Ca2+ binder seg til spesielle Ca2+-reseptorer kalt CaR på de PTH-produserende cellene. Disse reseptorene finnes i mange ulike vev, blant annet i skjoldbrusken, biskjoldbruskkjertelen,  i nyrene og i tarmcellene, og registrerer kontinuerlig mengden fritt Ca2+ i ekstracellulærvæsken. En endring på kun 1-2% vil endre sekresjonen av PTH fra parathyroideakjertelen. Synker konsentrasjonen av fritt Ca2+ vil sekresjon av PTH øke. I tillegg har også vitamin D3 negativ feedback på parathyroidea, og en økning av vitamin D3 vil redusere sekresjonen av PTH. PTH virker ved å binde seg til membranreseptorer på målcellene, hvor det så aktiveres adenylsyklase og fører til økt intracelluær cAMP. Det har et plasmahalvliv på ca 20 – 30 minutter, noe som betyr at en gitt mengde vil halveres i løpet av 20-30 min.

PTH har til hensikt å øke mengde Ca2+ i blodet, og gjør dette på fire måter.

  • Frigjør Ca2+ fra benvev ved å først og fremst øke overføringen av løst Ca2+ fra benkrystallenes overflate til ekstracellulærvæsken. På lengre sikt kan PTH også øke nedbryting av benvev ved å stimulere de cellene som er ansvarlig for nedbryting (osteoklaster) og hemme de som er ansvarlig for oppbygging (osteoblaster).
  • Øker reabsorpsjon av Ca2+ i nyrene, noe som vil redusere mengden Ca2+ som skilles ut med urinen.
  • Ved å redusere reabsorpsjon av fosfat fra nyrene. Økt fosfatutskillelse vil senke konsentrasjonen av fosfat i ekstracellulærvæsken, og på den måten skilles ut det fosfatet som ble frigjort fra benvevet sammen med Ca2+ (Ca2+ er bundet til fosfat i benvev). Dette er nødvendig fordi høy konsentrasjon av fosfat i ekstracellulærvæsken hemmer frigjøring av Ca2+ fra benvev.
  • Aktiverer vitamin D3 i nyrene og dermed økt aktiv transport av Ca2+ fra tarm til ekstracellulærvæsken.

PTH utøver ikke alle sine virkninger med en gang, men har en trinnvis funksjon:

  1. Først vil PTH øke reabsorpsjon av Ca2+ fra nyrene, noe som vil skje i løpet av minutter. Dette er en virkningsmekanisme som oftest er nok til å justere mengden fritt Ca2+.
  2. Hvis reabsorpsjon fra nyrene ikke er nok, vil PTH noen timer senere begynne å frigjøre Ca2+ fra benvev.
  3. Hvis de to foregående mekanismene ikke er nok til å øke nivåene av fritt kalsium, vil PTH aktivere vitamin D i nyrene. Dette vil komme igang noen dager etter punkt 1 og 2, og effektene av det kan du lese lenger nede i artikkelen.

Vitamin D (kalsitriol)

Vitamin D er en fellesbetegnelse for en gruppe beslektede steroider (fettløselige) som sirkulerer i blodet bundet til transportproteinet DBP. Kolekalsiferol er det naturlige vitamin D3 hos mennesket, mens ergokalsiferol, vitamin D2, er det naturlige hos planter. Begge former har de samme biologiske virkningne hos mennesket. Kroppens vitamin D3 er enten dannet i huden fra kolesterol, under påvirkning av ultrafiolette stråler fra solen, eller tilført via kosten. Vitamin D3 har ingen biologisk effekt og transporteres fra huden eller tarmen til leveren, her hydroksileres det til kalsidiol (25-OH-D3) av enzymet D3-25-hydroksylase. Kalsidiol er lagerformen av vitamin D3 og lagres i fettvevet fordi det er fettløselig.

Kalsidiol har liten biologisk virkning, og fraktes med blodet til nyrene hvor det er to mulige reaksjonsveier.  Disse to mulige veiene bestemmes av konsentrasjonen av PTH og Ca2+ i plasma, i tilleg har også 1,25-(OH)2-D3 negative feedback-virkning på enzymet 1-Hydroksylase, og regulerer dermed sin egen produksjon.

  1. Høy konsentrasjon av PTH og lav konsentrasjon av Ca2+ i plasma vil føre til at enzymet 1-Hydroksylase hydroksylerer kalsidiol i karbonatom 1, og dermed omdanner kalsidiol til kalsitriol (1,25-dihydroksivitamin D3, 1,25-(OH)2-D3), som er den aktive formen for vitamin D3 og formidler de biologiske virkningene.
  2. Lav konsentrasjon av PTH og høy konsentrasjon av Ca2+ i plasma vil føre til at enzymet 24-Hydroksylase hydroksylerer kalsidiol i karbonatom 24, og omdanner kalsidiol til 24-hydroksikalsidiol. Denne vitamin D metabolitten er lite studert, og ser ut til å være langt mindre aktivt enn 1,25-(OH)2-D3. I dyreforsøk har man kunne påvise at denne metabolitten på en eller annen måte virker sammen med 1,25-(OH)2-D3, og blant annet har museforsøk vist at tilheling av benbrudd går raskere når 24-hydroksikalsidiol er tilstede.

Kalsidiol er derfor som tyroksin (T4) et prohormon som kan aktiveres til kalsitriol eller inaktiveres til 24-hydroksikalsidiol etter behov.

Kalsitriol virker sammen med PTH og øker konsentrasjonen av Ca2+ i ekstracellulærvæsken. Dette skjer ved følgende mekanismer:

  1. Kalsitriol øker den aktive transporten av Ca2+ i fra tarmen.
  2. Reabsorpsjonen av Ca2+ i nyrene øker.
  3. Overføring av kalsium fra skjelett til blod øker.

Kalsitonin

Dette er et peptidhormon som består av 34 aminosyrer og produseres i glandula thyroideas c-celler. C-cellene sitter rundt folliklene, og kalsitonin har motsatt virkning av PTH og vitamin D. Frisettingen skjer når konsentrasjonen av Ca2+ i plasma stiger over en viss grense, og hensikten er å senke denne konsentrasjonen. Kalsitonin har disse virkningene:

  • Hemmer nedbryting av Ca2+ fra skjelettet.
  • Øker opptaket av Ca2+ fra blod til skjelett.
  • Hemmer Ca2+-reabsorpsjon i nyrene.

Andre hormoner

Bortfall av østradiol hos kvinner og testosteron hos menn vil gjøre at nydanningen av benvev reduseres, mens overproduksjon av kortisol og thyroideahormon vil øke nedbrytingene av benvev.

Kilder: 

Erdman jr., J, W. MacDonald. I, A. Zeisel, H (2012) Present knowledge in nutrition (10th edition). Wiley-Blackwell: A John Wiley & sons, Ltd, Publication.

Qybele.no

Sand, O. Sjaastad, Ø, V. Haug, E. (2010). Menneskets fysiologi (1 utgave, 6 opplag). Oslo: Gyldendal Norske Forlag AS

www.friskogfunksjonell.no

 





Skjoldbruskkjertelen


posted October 22, 2013 by Lars-Kristian Eriksen

Skjoldbruskkjertelen (Glandula thryoidea) er en liten kjertel som ligger på halsen rett under strupehodet. Den er sentral i reguleringen av basalstoffskiftet og kalsiumhomeostasen. I dette innlegget skal vi se nærmere på hvordan denne kjertelen regulerer kroppens basalstoffskifte ved å produsere de to hormonene tyroksin (T4) og trijodotyronin (T3). Tallene bak Tén beskriver antall jodmolekyl i hormonet. Vi skal også ta en titt på to sykdommer som kan ramme glandula thyroidea, hyper- og hypothyreose. 

Skjermbilde 2013-10-21 kl. 16.47.52

Glandula thyroidea består av to lapper som er bundet sammen av en vevsbro i midten og festet til luftrøret. Den veier kun 20 – 30 gram og er det organet med nest høyest blodgjennomstrømming per gram vev, kun slått av lungene. Den består av mange follikler som igjen består av follikkelceller (epitelceller) som omgir et folikkellumen. I lumenet ligger det en seig, proteinholdig væske, kalt kolloid. Dette kolloidet produseres av folikkelcellene.

Hormonproduksjonen

Allerede i 12. svangerskapsuke begynner folikkelcellene produksjonen av thyroideahormoner. Først produserer follikkelcellene et stort protein kalt thyreoglubolin. Dette proteinet består av ca 130 tyrosinmolekyl, og vil transporterteres i vesikler fra golgiapparatet til den apikale (innerste) membranen, hvor det tømmes ut i follikkellumen ved eksocytose. På celleoverflaten inne i kolloidlumen vil tyrosinmolekylene kobles til jod. Dette skjer ved hjelp av et enzym kalt tyreoperoksidase (TPO) og hydrogenperoksid (H2O2). Det vil da dannes både tyrosin med ett jod-molekyl (monojodert; MIT), og tyrosin med to jod-molekyl (dijodert; DIT). Til slutt vil to og to joderte tyrosinmolekyl kobles sammen til enten tyroksin (DIT + DIT = T4) eller trijodotyronin (DIT + MIT = T3).

Tyreoglubolinmolekylene vil så tas opp fra follikkellumen til follikkelcellene ved endocytose, før de intracellulært smelter sammen med lysosomer. De lysosomale enzymene vil frigjøre tyroksin og trijodotyronin, som normalt sett kun utgjør ca 10% av tyreoglubolinmolekylet. Siden de er fettløselige vil de etter frigjøringen diffundere gjenneom den basale membranen og tas opp i blodbanen. Enzymene i lysosomene vil også frigjøre frie DIT og MIT som ikke er koblet sammen til T3 eller T4, men disse vil dejoderes til tyrosin raskt av et enzym kalt dejodase og brukes på nytt. I kolloidlumen er det lagret tyroideahormon nok for 2-3 mnd.

Normalt vil tyroksin (T4) utgjøre ca 90 %, mens trijodotyronin (T3) ca 10% av hormonsekresjonen fra glandula thyroidea. T3 er det biologisk mest aktive av de to hormonene. T4 må derfor omdannes til T3 før det kan utøve sin virkning, noe som gjøres i de fleste vev, men hovedsaklig i leveren. Dette skjer ved dejodering hvor det enten dannes aktivt T3, eller et inaktivt revers T3 (rT3). Denne omdannelsen er regulert, slik at mengden aktivt T3 tilpasses etter behovet.

Skjermbilde 2013-10-25 kl. 17.00.49

Transport i blod

I blodet vil thyroideahormonene transporteres ved hjelp av thyroideabindene globulin (TBG). Dette vil gjelde ca 70 – 80 % av mengden, resten transporteres bundet til tyroksinbindene prealbumin og albumin pluss en liten mengde som sirkulerer fritt (ca 0,03%). De proteinbundne fraksjonene er store, og kommer seg ikke ut av blodbanen, det gjør derimot de frie fraksjonene. Disse kan diffundere ut og nå sine målceller hvor de utøver sin virkning.

Skjermbilde 2013-10-25 kl. 17.03.47

De frie fraksjonene er også den delen som regulerer den negative feedbacken til hypothalamus oghypofysen. Sekresjonen av T3 og T4 reguleres av tyroideastimulerende hormon (TSH, tyrotropin) fra hypofysen, som igjen reguleres av thyrotropin releasing hormone (TRH) fra hypothalamus. TSH vil slippes fri fra hypofysens forlapp og binde seg til reseptorer på follikkelcellene som setter igang en CAMP-mediert signalvei som ender med frislipp av T3 og T4.  Dette gjør at aksen TRH –> TSH –> T3/T4 er et godt eksempel på en typisk negativ feedback akse. Øker mengden T3/T4, synker sekresjon av TRH og TSH, og omvendt.

Jod

Jod er absolutt nødvendig for produksjon av tyroksin og trijodotyroning, og dette er den eneste kjente fysiologiske rollen jod har i kroppen vår. Det anbefales en daglig tilførsel på 100 – 300 mcg for å opprettholde normal hormonproduksjon. Som du ser av bildet over, vil jod transporteres med sekundær aktiv transport inn i follikkelcellene fra blodbanen. Den sekundær aktive transporten skjer ved hjelp av en Na+/I- -symporter lokalisert i den basale membranen til follikkelcellene.

Virkning

Thyroideahormonene regulerer stoffskiftet vårt og sørger for at den daglige driften av kroppens celler foregår i riktig tempo. Hormonene er fettløselige og binder seg derfor til intracellulære reseptorer som endrer hvilke proteiner som blir produsert. Blant annet vil denne stimuleringen oppjustere antall alfa- og betareseptorer som produseres. Dette er reseptorer som binder til seg adrenalin og noradrenalin, og gjør at stimuli fra det sympatiske nervesystemet vil ha mye større effekt enn før denne endringen. De vil også regulere cellenes basalstoffskifte ved å påvirke oksygenforbruk og varmeproduksjon i alle vev, utenom hjernen, milten og gonadene. Mekanismene bak den økte varmeproduksjonen er ennå ikke kjent, men begge disse endringene vil kunne gi økt slagfrekvens og minuttvolum, i tillegg til økt respirasjon.Hormonene er også viktig for normal vekst og proteinsyntese og mangel (hypotyreose) vil gi redusert lengdevekst. Årsaken til dette er at tyroideahormonene deltar i reguleringen av veksthormon fra hypofysen. Redusert tyroideaproduksjon vil derfor gi redusert veksthormonutskillelse. Tyroideahormonene regulerer også proteinsyntese og celledelingshastighet i mange vev, blant annet benvev.  Et velutviklet nervesystem er også avhengig av normal produksjon av tyroideahormon, og mangler i en tidlig fase av livet vil kunne føre til ikke-reversible nerveskader. Både menn og kvinner er også avhengig av normal produksjon for å kunne ha normal gonadefunksjon. Ved redusert tyroideaproduksjon er det normalt med tap av menstruasjon, redusert spermproduksjon og infertilitet.

Hypothyreose

Hypothyreose er en sykdom hvor sekresjon og blodkonsentrasjon av T3 og T4 er for lave, og kan deles inn i 3 grupper:

  • Primær hypothyreose
  • Sekundær hypothyreose
  • Tertiær hypothyreose

Som nevnt over her så reguleres sekresjon av TSH fra hypofysen av negativ feedback i tillegg til sekresjon av TRH fra hypothalamus. Dette er viktig å vite for å kunne fastslå hvor i denne aksen sykdommen sitter. Primær hypothyreose vil si at sykdommen sitter i glandula thyroidea, klassiske funn her vil være lave nivåer av T3 og T4, og forhøyet nivå av TSH fra hypofysen. Det kan være mange årsaker til primær hypothyreose, bl.a autoimmun tyreoditt som kjennetegnes ved at det skilles ut et  antistoff som heter anti-TPO. Anti-TPO binder seg til TPO (se lenger oppe) og gjør at immuncellene i kroppen vår angriper dette enzymet og som resultat produseres det færre thyreoidahormoner. En annen årsak kan være som en bivirkning av behandling gitt pasienter med hyperthyreose. Dette behandles ofte med radiojodbehandling, hvor hensikten er å redusere produsert mengde T3 og T4. Om denne behandlingen “skyter over mål”, vil hypothyreose kunne oppstå. Andre årsaker kan være for lavt inntak av jod, medfødt tilstand (alle nyfødte scannes), kreftbehandling med stråling eller kirurgi hvor deler av glandula thyroidea fjernes.

Sekundær hypothyreose betyr at sykdommen sitter i hypofysen og er en svært sjelden tilstand. Den kjennetegnes ved lave sirkulerende nivåer av T3, T4 og TSH, mens TRH fra hypothalamus vil typisk være forhøyet pga manglende negativ feedback. Årsaker til sekundær hypothyreose kan være kirurgi eller stråling mot hypofysen som et ledd i kreftbehandling, kreft eller annen skade i hypofysen eller sekundært til systemsykdommer som f.eks sarkoidose. Tertiær hypothyreose vil si at sykdommen sitter i hypothalamus, dette er også svært sjeldent og typiske funn er lave nivåer av alle hormoner i aksen. Her gjelder de samme årsakene som sekundær hypothyreose, bare at de rammer hypothalamus og ikke hypofysen.

For å gjenkjenne symptomer på hypothyreose, kan det være greit å ha i bakhodet at thyreodeahormonene regulerer cellenes daglige drift. Ved lave sirkulerende nivåer av T3/T4 derfor svært mange av kroppens funksjoner gå for sent. Det er derfor normalt å føle seg trøtt, slapp og tiltaksløs, man vil ofte være kald grunnet senket vamreproduksjon og vektøkning kan forekomme. Tregere fordøyelse av mat vil også kunne føre til obstipasjoner. Ytre tegn vil kunne være tørt og flisete hår, samt økende tendens til håravfall, sprø og tynne negler og tap av ytre del av øyebryn. Det vil også kunne oppstå menstruasjonsforstyrrelser og nedsatt fertilitet.

For å diagnotisere hypothyreose tas blodprøver hvor man måler nivåene av TSH og T4, i tillegg til SR (senkningsrate) og nivåer av anti-TPO. Denne typer blodprøver vil også kunne varsle om mulig hypothyreose under utvikling, og da ses ofte lett forhøyet TSH-nivå sammen med normale T4-verdier. Behandling vil være substitusjon med tyroksin, da med lave doser som kontrolleres mot TSH, en behandling som har gode prognoser uten kjente bivirkninger.

Hyperthyreose

Hyperthyreose er det motsatte av hypothyreose, og kjennetegnes med forhøyede nivåer av sirkulerende T3/T4. Dette kan gi tyreotoksikose, som betyr økt virkning av thyroideahormonene. Årsakene kan være mange, f.eks tyreoditter, svulster i thyroidea eller hypofysen, graves´sykdom hvor det produseres antistoffer som stimulerer TSH-reseptorene og fører til struma. Symptomene vil være annerledes enn ved hypothyreose, og enkelte vil være helt motsatt. Det vil f.eks være økt varmeproduksjon som gir større svetteproduksjon, hjertebank, vekttap tross god matlyst. Noen av symptomene vil fortsett være identiske som ved hypothyreose, som tretthet, slapphet og tiltaksløshet. Det vil også kunne oppstå hjertearytmier, men dette er sjeldent.

Hyperthyreose diagnotiseres med blodprøver som typisk viser forhøyet T3/T4 og lave nivåer av TSH. Behandling består av medikamenter som hindrer produksjon av T4, f.eks tyreostatika. Man vil også behandle symptomene som svetting, hjertebank og økt varmeproduksjon med beta-blokkere. Hvis ingenting av dette gir resultat, er radiojodbehandling et alternativ. Da tilføres det radioaktivt jod som skader glandula thyroidea. Ofte tilføres det så mye radioaktivt jod at hele egenproduksjonen av thyroideahormon slås ut, og så tilfører man heller T4 medikamentelt. Kirurgi kan også være et alternaitv, spesielt ved ondartede svulster eller Graves´sykdom.

Kilder: 

Aronsen, J, M. Birkeland, J, A. Munkvik, M. Sjaastad, I. (2010). Repeter! Sykdomslære 2 (1 utgave). Oslo: Gyldendal Norske Forlag AS

Qybele.no

Sand, O. Sjaastad, Ø, V. Haug, E. (2010). Menneskets fysiologi (1 utgave, 6 opplag). Oslo: Gyldendal Norske Forlag AS





Sentrale endokrine organer


posted October 19, 2013 by Lars-Kristian Eriksen

De sentrale endokrine organene utgjøres av hypofysen og hypothalamus. Sammen slipper de ut en rekke hormoner som kontrollerer de perifere endokrine organenes sekresjon og produksjon av sine hormoner. 

Hypothalamus

Skjermbilde 2013-10-25 kl. 16.55.20

Hypothalamus er det overordnede senteret for det endokrine systemet, men også for det autonome nervesystemet. Det ligger i bunnen av hjernen, rett under thalamus, og styrer det endokrine systemet via en kjertel på størrelse med en ert som kalles hypofysen. I tillegg til å styre hypofysen, produserer hypothalamus to hormoner som slippes ut via hypofysens baklapp (kalles nevrohypofysen). Disse to hormonene er såkalte nevrohormoner og produseres i to cellegrupper i hypothalamus som kalles nucleus supraopticus og nucleus paraventricularis.

Som nevnt lager hypothalamus to hormoner som skilles ut fra nevrohypofysen. Det første er ADH, som står for antidiuretisk hormon og er viktig i kroppens regulering av salt-/væskebalansen. Måten ADH fungerer på er komplisert og for en bedre forståelse bør man se nærmere på nyrenes funksjon og anatomi. Men kort fortalt er det sanseceller i hypothalamus som registerer om vi har behov for å holde tilbake væske. Hvis det er tilfellet, vil ADH frisettes og sørge for at det settes inn ureatransportører og aquaporiner i nyrenes distale tubuli. Dette er svært viktig for kroppens regulering av langtidsblodtrykk. Det andre hormonet er oxytocin, og er viktigst i forbindelse med fødsel og amming. Stimulerer glatt muskulatur i uterus og i melkekjertlenes utførselsganger. Hormonet frigjøres ved strekk i uterusveggen under fødsel og ved stimulering av brystknopp ved amming. Utslipp fører til kontraksjon av glatt muskulatur i uterus og i melkeganger. Dette er viktig for utdrivingsrefleksen under fødsel, og melkeutdriving ved amming.

Hypofysen

Hypofysen ligger rett under og  i direkte kontakt med hypothalamus, og er på størrelse med en liten ert. Den er festet via hypofysestilken og ligger i en grop i bunnen av hjerneskallen, sella tucica, i umuddelbar nærhet til synsnervekrysningen. Hypofysesvulster vil derfor ofte debutere med symptomer som f.eks synsforstyrrelser pga at synsnerven klemmes av. Hypofysen deles i to lapper; adenohypofysen og nevrohypofysen. Disse kalles også hhv forlappen og baklappen. Forlappen er dannet fra en utbuktning av den primitive ganen, mens baklappen er dannet som en nedbuktning av nervevevet fra hjerneventrikkel 3. Disse to lappene smelter sammen og danner hypofysen.

Hormonproduksjonen i hypofysen starter allerede i 12. fosteruke og som nevnt styres sekresjon av hypothalamus og feedbackinformasjon. Hypothalamus slipper ut hormoner til portåresystemet som leder ned til hypofysens forlapp, hvor de binder de seg til reseptorer på sine respektive hormonproduserende celler. I forlappen vil alle hormonene stimuleres av hypothalamus, med unntak av prolaktin som hemmes. Kutter man hypofysestilken vil derfor produksjonen av hormoner reduseres, bortsett fra prolaktin, som vil økes. Baklappens celler har ingen hormoner, men virker som et lager for hormonene som produseres i de nevroendokrine cellene i hypothalamus. Fra baklappen frigjøres hormonene via eksocytose.

Skjermbilde 2013-10-25 kl. 16.51.03

ACTH - Stimulerer til frislipp av glukokortikoider (kortisol). Glukokortikoidene produseres i binyrene og har tre hovedvirkninger.

  • Anti-innflammatorisk
  • Immunsuppressive
  • Metabolsk virkning ved å øke blodsukkeret.

Glukokortikoidene, hvor kortisol er det viktigste, er kroppens stresshormon, og ved høye konsentrasjoner sørger det for at kroppen legger bort vedlikehold og konsentrerer seg om å overleve.

TSH/Thyroideastimulerende hormon - Stimulerer til frislipp av thyroideahormonene tyroksin (T4) og Trijodotyronin (T3). Disse produseres i glandula thyroidea og styrer kroppens basalstoffskifte.

LH/FSH - Virkningen av disse hormonene kan du lese mer om her og her.

GH/Veksthormon - Påvirker alle slags vev og gir vekst. Har også en metabolsk effekt, da det øker blodsukkeret.

Prolaktin - Virker på melkekjertlene og fører til produksjon av morsmelk.

ADH/Antidiuretisk hormon – Slippes ut fra baklappen. Se virkninger lenger oppe i artikkelen.

Oxytocin – Slippes ut fra baklappen. Se virkninger lenger oppe i artikkelen.

Kilder: 

Qybele.no

Sand, O. Sjaastad, Ø, V. Haug, E. (2010). Menneskets fysiologi (1 utgave, 6 opplag). Oslo: Gyldendal Norske Forlag AS

 





Endokrinologi


posted October 18, 2013 by Lars-Kristian Eriksen

Menneskekroppen består av et stort antall celler og organer med ulike oppgaver. For at disse skal kunne fungere optimalt sammen og styre kroppens mange ulike prosesser, er vi avhengig av noen overordnede systemer som kontrollerer dette. Kroppen vår har to slike systemer; Nervesystemet og hormonsystemet. I de neste artiklene skal vi ta en nærmere titt på det endokrine systemet, hva det består av, og hvordan det fungerer. Kort fortalt er endokrinologi læren om hormonsystemet. 

Det endokrine systemet består av alle cellene og vevene i kroppen som produserer hormoner. Disse er plassert over hele kroppen vår, og kan være hormonproduserende kjertler, enkeltstående celler eller nerveceller som produserer nevrohormoner. De endokrine kjertlene slipper sine hormoner ut i blodbanen, hvor de transporteres til sine målceller. Målcellene er celler som har reseptorer til ett bestemt hormon. Når hormonet kommer frem til sin målcelle, vil det bindes til reseptoren, og avhengig av oppbyggingen til hormonet vil denne reseptoren enten sitte på membranen eller være inne i cellen. De vannløselige hormonene kan ikke passere cellemembranen, og binder seg derfor til membranreseptorer, mens de fettløselige hormonene passerer membranen, og binder seg til intracellulære reseptorer. Bindingen til reseptoren utløser den virkningen hormonet har på cellen. Hver enkelt reseptor er spesifikk for ett bestemt hormon og vil ikke binde andre hormoner, men hver celle består også av mange ulike reseptorer, og kan derfor binde mange ulike hormoner.

Hormonene

Skjermbilde 2013-10-17 kl. 19.11.37

Hormon er gresk og står for “å vekke”. De er kjemiske budbringere som overfører informasjon fra endokrine celler til hormonpåvirkelige målceller, og virker ved å regulere cellulære prosesser og koordinere de ulike biologiske prosessene i kroppen vår. Prosessene som hormoner regulerer kan deles inn i fire grupper:

  • Nedbryting, utnytting og lagring av næringsstoffer
  • Vekst og utvikling
  • Elektrolytt- og væskeomsetning
  • Reproduksjon

Hormoner kan deles i 3 grupper etter deres kjemiske struktur:

  • Aminosyre- og fettforbindelser
  • Peptid- og proteinhormoner
  • Steroidhormoner

Aminosyre- og fettsyreforbindelserHer tenker man hovedsaklig på hormoner produsert av aminosyren Tyrosin og av omega-3 og omega-6 fettsyrer. Tyrosin er utgangspunkt for hormoner fra skjoldbruskkjertelen, Tyroksin (T4) og Trijodotyronin (T3), og katekolaminene fra binyremargen, adrenalin og noradrenalin. Hormonene som produseres av omega-3 og omega-6 fettsyrer tilhører en gruppe lokale hormoner. Lokale hormoner skilles ikke ut fra kjertler, men fra egne celler, og har enten parakrin eller autokrin virkning. Disse fettsyrene sitter i cellemembranen på cellene våre og spaltes av ved hjelp av et enzym kalt fosfolipase A2, som aktiveres av hormoner og transmitterstoffer. De frispaltede fettsyremolekylene omdannes enzymatisk til mange ulike forbindelser som har et fellesnavn, Eikosanoider. Eikosanoidene har 3 hovedvirkninger:

  • De kan utløse alle de vanlige tegnene på betennelse.
  • De kan utløse kontraksjoner i glatt muskulatur de fleste stedene i kroppen, blant annet i livmoren under fødsel, og i blodårer ved blødning.
  • De virker blødningsstoppende i skadde blodårer, ved å stimulere blodplatenes koagulering.

Peptider og proteiner – Denne gruppen utgjør størsteparten av hormonene. Alle hormonene fra de to sentrale endokrine organene, Hypothalamus og Hypofysen, tilhører denne kategorien. I tillegg gjelder det hormonene insulin og glukagon, som er viktige i blodsukkerreguleringen.

Steroidhormoner – Dette er hormoner som dannes i en trinnvis omdanning fra kolesterol, en prosess som reguleres av et stort antall intracellulære enzymer. Hormonene fra binyrebarken (aldosteron, kortisol og kjønnshormoner), kjønnskjertlene (testosteron, østrogen og progesteron) og den aktive vitamin D3-metabolitten, kalsitriol, er eksempler på steroidhormoner. . Steroidhormoner er fettløselige, og kan dermed passere cellenes membran. Dette gjør at de ikke lagres i sine kjertler, men slippes ut rett etter at de er produsert.

Peptidhormonene og steroidhormonene fungerer som hormoner i ordets tradisjonelle forstand, dvs at de transporteres fra de endokrine cellene til målcellene via blodbanen. Hormonene som dannes fra aminosyrer og fettsyrer virker også som klassiske hormoner, men fungerer i tillegg som lokale hormoner med autokrin og parakrin virkning.

Transport i blodet

Transport av hormoner skjer i kroppens blodåresystem og gjennom vevsvæsken. Siden blodplasme hovedsaklig består av vann (>90%), må hormonene enten være vannløselige eller koblet til spesielle transportproteiner.

Katekolaminene og peptid- og proteinhormoene er alle vannløselige, og transporteres derfor hovedsaklig rundt i kroppen i fri form. Noen av peptidhormonene, blant annet IGF-1 og veksthormon, sirkulerer bundet til egene transportproteiner. Betydningen av denne proteinbindingen er ikke klarlagt.

Fettløselige hormoner

Steroidhormonene, vitamin D3-metabolittene og tyroidehormonene er fettløselige og derfor lite løselig i plasma. De sirkulerer derfor bundet til vannløselige transportproteiner. Disse proteinene kan være spesifikke for ett bestemt hormon, eller det kan være uspesifikt og binde alle typer lite vannløselige hormoner. De spesifikke transportproteinene tilhører en gruppe plasmaproteiner som kalles globuliner, mens de uspesifikke transportproteinene er albuminer.

Skjermbilde 2013-10-25 kl. 16.40.18

A: Vannløselige hormoner. B: Fettløselige hormoner. 

Mesteparten (90- 99,7%) av de fettløselige hormonene er bundet til transportproteinene, men en liten del (0,3 – 10%) sirkulerer rundt i blodet som frie fraksjoner. Transportproteinene er store molekylær, og kan derfor ikke forlate blodbanen og nå frem til hormonens målceller. De frie fraksjonene derimot kan forlate blodbanen og komme seg frem til målcellene, o

g derfor kan man si at det er den frie fraksjonen som utløser hormonets biologiske virkning.

Den fri fraksjonen er som regel i likevekt med den større, bundne delen av hormonet. Det vil si at det helet tiden skjer en spalting og danning av hormonmolekyler og transportproteinmolekyler, slik at mengden hele tiden holdes relativt konstant så lenge dette skjer i samme hastighet. Den proteinbundne delen av hormonet vil dermed som et lager for hormonet, og etter hvert som blodet passerer gjennom vevene vil frie fraksjoner av hormonene diffundere ut av kapillærene. Dette reduserer konsentrasjonen av den frie fraksjonen i blodet og endrer likevekten. Det som skjer da er at flere hormon-transportproteinkomplekser spaltes, og mengden frie fraksjoner øker igjen.

Skjermbilde 2013-10-25 kl. 16.43.28

For å kunne regulere den totale mengden hormon i blodet (fri fraksjon + proteinbundet) er det viktig med noe som kalles negativ feedback. Det endokrine systemet har ett overordnet senter, hypothalamus. Hypothalamus kontrollere hvilke hormoner hypofysen skiller ut, og hormonene hypofysen skiller ut kontrollerer hvilke hormoner som produserer i de fleste perifere endokrine organene. For at hypofysen og hypothalamus skal vite om de skal stimulere eller redusere hormonproduksjon og -sekresjon i de perifere organene, registrerer de hvor store mengder frie fraksjoner av de aktuelle hormonene som finnes i blodet til en hver tid. Om mengden frie fraksjoner faller, vil hypothalamus og hypofysen stimulere til økt produksjon og sekresjon, og omvendt om konsentrasjonen synker. På bildet til høyre ser vi et eksempel hvor sekresjon av glokokortikoider fra binyrene, virker negativ tilbake på hypothalamus og hypofysen, og dermed hemmer disse organenes produksjon av hormoner. Glukokortikoidene styrer dermed sin egen produksjon og sekresjon.

Omsetning og utskilling

Konsentrasjonen av et hormon i blodbanen er ikke bare avhengig av den endokrine kjertelens sekresjon, mens også hvor hurtig hormonet fjernes fra blodet. Hormoner kan brytes ned i målcellene, men de viktigste organene når det gjelder nedbryting og utskilling av hormoner er leveren og nyrene. De vannløselige katekolaminene og peptidhormonene som sirkulerer i fri form i blodet er lettest tilgjengelig for enzymatisk nedbryting i vev og blod, i tillegg skilles også noe ut via nyrene uten å bli nedbrutt først. Dette er årsaken til at disse hormonene har relativt kort levetid i blodet, fra noen få sekunder til minutter. Dette gjør at det er mulig med en rask og presis regulering av målcellens funksjoner.

Hormonene som sirkulerer i bundet form, steroid- og tyroideahormonene, er bedre beskyttet mot nedbryitng og utskilling. Deres levetid i blodet er derfor mye lenger, fra noen få timer til flere dager. Dette gjør at de fettløselige og proteinbundne hormonene har en lengre og mer stabil påvirkning på målcellene sine. De fettløselige hormonene må gjøres vannløselige før de skilles ut av nyrene, dette skjer i leveren eller i målcellene.

Noen endokrine celler produserer hormoner som i seg selv har liten biologisk effekt. Disse hormonene vil omdannes til enten mer eller mindre aktive hormoner av intracellulære enzymer hos målcellene før de kan formidle sine biologiske effekter. Ett eksempel på dette kan være tyroksin (T4), som i målcellene omdannes til det mer aktive trijodotyronin (T3), eller til det mindre aktive revers T3 (rT3). Denne omdanningen er en kontrollert prosess og en viktig mekanisme for kontroll med hormonenes virkning.

Kilder: 

Qybele.no

Sand, O. Sjaastad, Ø, V. Haug, E. (2010). Menneskets fysiologi (1 utgave, 6 opplag). Oslo: Gyldendal Norske Forlag AS

www.wikipedia.org





Immunreaksjoner


posted October 17, 2013 by admin

Det spesifikke immunforsvaret kan reagere på ulike måter, avhengig av hvilket agens det er snakk om. Ved virale infeksjoner vil det normalt være T-cellene i den aktuelle klonen som tar seg av inntrengeren, mens det ved bakterielle infeksjoner normalt vil være B-cellene.

T-cellereaksjonen tilhører den cellulære delen av det spesifikke immunforsvaret, mens B-cellereaksjonen tilhører den ikke-cellulære delen. Ved T-cellereaksjonen vil antigenet gjenkjennes og drepes av én enkelt celle, T-drepecellen, og selve reaksjonen er spesialisert til å drepe virus, virusinfiserte celler og kreftceller. Etter 60 – 65-årsalderen går produksjonen av T-lymfocytter ned, dette kan være årsaken til at eldre lettere får infeksjonssykdommer og kreft.

Virus

For å kunne forstå T-cellereaksjonen er det også viktig å forstå hvordan et virus er bygd opp og hvordan det skaper sykdom. Virus er ikke levende organismer, men organisk kjemiske smittestoffer. De kan ikke klare seg på egenhånd, men er avhengig av en vertscelle. Under en infeksjon vil virus “gjemme” seg inne i cellene våre, noe som gjør det vanskelig å oppdage for de sirkulerende immuncellene våre. Virus har en meget enkel oppbyggning og består stort sett av et nukleokapsid. Nukleokapsidet består av virusets arvestoff (nukleinsyre), som kan være både DNA og RNA, og en proteinkappe (kapsid). Denne oppbygningen gjelder de aller fleste virus, men noen få virus har også virusmembran.

Målet til et virus som har infisert en celle er å formere seg, dette kan det gjøre på flere måter, avhengig av hvilket virus det er snakk om. Hvis viruset består av RNA vil enzymer fra viruset, kalt revers transkriptase, omgjøre RNA til DNA, som så inkorporeres i vertscellens eget DNA. Deretter vil vertscellens proteinsyntesesystem avlese virusets gener og produsere nye virusproteiner, samtidig som det kopieres mange nye RNA. Vertscellen har nå blitt lurt til å produsere mange nye virusproteiner og virusnukleinsyrer, som så settes sammen til nye virus og skilles ut av cellen for å infisere sitt målorgan.

Når virusene når sine målorgan og klarer å infisere disse cellene, vil de forsøke å skape sykdom på flere ulike måter. De kan formere seg og lage skade ved å “stjele” membran fra vertscellen eller få den til å sprekke (lysesere). De kan produsere opp proteiner som skader cellen, f.eks ved å skape mutasjoner i DNA som produserer opp proteiner som øker cellens delingshastighet (kreft), hemme cellens egenproduksjon, eller rett og slett skape sykdom ved at vertens eget immunforsvar skader sitt eget vev ved å drepe sine egne celler for å ta seg av viruset. Når nok celler i et organ er skadet, kommer symptomene på sykdom.

T-cellereaksjonen

T-cellereaksjonen utføres av T-hjelpeceller og T-drepeceller (cytotoksiske celler). I motsetning til nøytrofile granulocytter og makrofager, kan ikke T-drepecellene fagocytere. I stedet må de drepe de infiserte eller skadde cellene.

Ved en viral infeksjon vil et virus kunne infisere en av våre egne celler, formere seg slik at cellen vår sprekker og så spre seg i blodet. Den ødelagte cellen vil fagocyteres av makrofager, som vi husker fungerer  som “renholdere” og profesjonelle antigenpresenterende celler. Makrofagene vil så bryte ned virusproteinene og presentere disse både i sitt HLA-type-2-molekyl og i sitt HLA-type-1-molekyl. Makrofagene vil så gå til nærmeste lymfeknute, hvor de møter på T-hjelpeceller fra mange ulike kloner og presentere sitt utvalg av antigener. Når makrofagen til slutt treffer den rette T-hjelpecellen (klonseleksjon) vil den binde seg til HLA-type-2-molekylet på makrofagen og aktiveres. T-hjelpecellen vil da produsere interleukiner som virker både autokrint og parakrint. I nærheten av T-hjelpecellen finnes det også T-drepeceller fra den samme klonen som T-hjelpecellen. Drepecellen vil binde seg til HLA-type-1-molekylet på  den samme makrofagen,  eller på virusinfiserte celler, og dermed felle ut sine reseptorer for interleukinene. T-drepecellen vil dermed begynne å dele seg, og klonen vokser (klonekspansjon).

Skjermbilde 2013-10-25 kl. 16.24.55

 

Antigenet fagocyteres av antigenpresenterende celler (APC), som bryter ned antigenet og viser frem deler av det i sitt HLA-molekyl-type-2 (MHC2). Reseptorer hos T-hjelpecellen kalt CD4+ regisrerer antigenet og sender ut sine cytokiner (vekstfaktorer) slik at klonekspansjonen starter. 

Bilde: www.wikipedia.com

T-celleangrepet

Etter klonekspansjonen vil T-drepecellene bevege seg fritt rundt i kroppen vår. Der vil den inspisere de HLA-type-1-molekylene som finnes på kroppens egne celler, på leting etter antigenet som følger med det aktuelle viruset. Om de finner celler som inneholder det rette virusproteinet i sitt HLA-type-1-molekyl, vil de drepe denne cellen. Dette gjøres enten ved at T-drepecellen skiller ut et poredannende stoff som lager hull på den andre cellen, eller ved å tvinge den andre cellen til å gjennomgå apoptose, dvs. programmert celledød (selvmord).

Antistoffavhengig

I motsetning til T-cellereaksjonen som normalt settes igang ved virale infeksjoner, vil B-cellereaksjonen normalt sett aktiveres av bakterielle infeksjoner. B-lymfocytter er celler som kan omdannes til antistoffproduserende plasmaceller når den er aktivert. B-cellereaksjonen kalles derfor det antistoffavhengige immunforsvaret, eller det ikke-cellulære spesifikke immunforsvaret.

Antistoff

Skjermbilde 2013-10-25 kl. 16.18.35Antistoffer, eller gammaglobuliner, er karbohydratholdige proteiner som produseres av aktiverte B-celler, kalt plasmaceller. Antistoffene kalles også immunglobuliner (Ig), og utgjør ca 20% av plasmaproteinen hos friske mennesker. Av figuren kan du se at et antistoff består av to antigenbindene seter som er helt spesifikke for ett spesielt antigen, akkurat som reseptorene hos cellene i  det spesifikke immunforsvaret. Antistoffene består også av et effektorområde som er felles for alle antistoffer. Antistoffer kan sirkulere i blodet som frie fragmenter, eller festet til membranen i B-lymfocytter.

Alle antistoffer er bygget opp etter samme prinsipp og består av én til fem grunnenheter. IgG består f.eks av kun én grunnenhet, mens IgM består av fem. Hver grunnenhet er divalent, dvs at den har to bindingsseter som kan binde hvert sitt antigenepitop. De to antigenepitopene som bindes av ett antistoffmolekyl, må være helt like. Det forholdet at antistoffmolekylene kan binde to eller flere antigenmolekyler, er en forutsetning for deres evne til å felle ut antigen, ved at det dannes immunkomplekser (se senere).

Det finnes flere ulike typer antistoffer med litt ulike egenskaper, de klassifiseres som følger:

  • IgA – Dette er antistoffer som beskytter slimhinneoverflater. I tillegg går de også over i morsmelk, og beskytter øvre del av mage-tarm-slimhinnen til spedbarn som ammer.
  • IgD – Disse antistoffene sitter i membranen til B-lymfocyttene og virker som antigenreseptorer som aktiverer B-cellene.
  • IgE – Dette er antistoffer som er forbundet med allergi. De binder seg til mastceller og utløser histaminfrigjøring som sørger for at små blodårer utvider seg og glatt muskulatur trekker seg sammen. Ved allergi vil dette kunne føre til hevelse og obstruksjon av luft i luftveiene, i tillegg til rennende nese og øyne.
  • IgG – Dette er det antistoffet som produseres i sekundærresponsen (se senere). Det kan gå ut av blodårene, over placenta og til fosteret og over i brystmelken. IgG utgjør etter hvert ca 70% av antistoffene i blodet.
  • IgM – Antistoffer som består av fem molekyler som er bundet sammen. Dette er det første antistoffet som produseres i en immunreaksjon. Det befinner seg for det meste i blodet, da det er for stort til å kunne passere ut av blodårene.

Når et antistoff binder et antigen, er det en rekke ulike ting som kan skje, avhengig av hvilke antistoffer og antigen det er snakk om. Antistoffene kan klumpe seg sammen med flere antigen, som dermed kan fagocyteres samtidig. Husk at antistoffer hadde opsonin virkning, og vil fungere som “pålegg på maten” for fagocyterende celler. Antistoffer aktiverer også komplement, og kan i tillegg binde og inaktivere skadelige stoffer som skilles ut av bakterier, og også binde seg til overflaten på virus og hindre disse i å infisere nye celler. Antistoffer er derfor en viktig del av både det spesifikke og de uspesifikke immunforsvaret, og et godt eksempel på hvordan de to delene av det indre immunforsvaret kan samarbeide.

B-cellereaksjonen

IgD-antistoffer finnes som nevnt på overflaten av B-lymfocytter. Hvert antistoff har reseptorer for ett spesielt antigen, og denne reseptorene er felles for alle cellene i den aktuelle klonen. Når B-cellen treffer et antigen som matcher reseptorene til antistoffet det har membranet, vil B-cellen binde seg til dette antigenet. Antistoff-antigen-komplekset vil så tas opp i B-cellen via endocytose og på innsiden av cellen vil B-cellen bryte ned antigenet og presentere bitene fra det i sitt HLA-type-2-molekyl (husk at B-cellen også er profesjonell antigenpresenterende celle). HLA-molekylet vl gjenkjennes av T-celle-reseptorer i samme klon som så vil binde seg til molekylet. På denne måten presenter B-cellen antigenet til sitt familieoverhode, T-hjelpecellen (klonseleksjon).

T-hjelpecellen vi så produsere interleukiner som gjør at B-cellen deler seg. Interleukinene vil også gjøre at B-cellene omdannes til plasmaceller som masseproduserer antistoffer som slippes ut i sirkulasjonen og binder antigener. En plasmacelle er så dedikert til å produsere antistoffer, at den “glemmer” å produsere proteiner til eget bruk. Plasmacellen dør derfor etter få dager med intens antistoffproduksjon. En aktivert B-celle som er omdannet til plasmacelle, kan produsere så mye som 2000 antistoffer per sekund.

Hukommelsesceller

Første gang et antigen kommer inn i kroppen vår tar det flere dager før antistoffproduksjonen starter, i tillegg er den også svært beskjeden. Denne første reaksjonen kalles primærrespons. Årsaken til at det tar lang tid er fordi lymfocyttene fra den rette klonen må komme i kontakt med det aktuelle antigenet, i tillegg må også den aktuelle klonen gjennomgå klonekspansjonen før selve antistoffproduksjonen starter. Er antigenet en del av en svært patogen mikroorganisme, kan denne forsinkelsen føre til døden uten at immunforsvaret rekker å reagere.

Ved virale eller bakterielle infeksjoner, hvor det igangsettes enten T- eller B-cellereaksjon, vil det alltid dannes en del hukommelsesceller innfor de gitte klonene. Hensikten med dette er å skape en varig forøkelse av den gitte klonen, slik at når det neste gang skjer en infeksjon med det aktuelle antigenet, vil klonen bestå av mange flere celler som kan gjenkjenne antigenet. Denne responsen som skjer etter primærresponsen, kalles sekundærrespons. På kun få timer kan det produseres enorme mengder antistoffer, slik at antigenet uskadeliggjøres så raskt at man som regel ikke merker at man er i ferd med å bli syk. Hukommelsescellene vil dannes ved både T- og B-cellereaksjon.

Skjermbilde 2013-10-25 kl. 16.34.13

Ian Frazer,  australsk immunolog som har vært med på å lage den første vaksinen mot livmorhalskreft. Bilde: www.wikipedia.org

Vaksiner

Vaksiner stammer opprinnelig fra Kina, hvor man pustet inn pulver fra vev fra personer som hadde dødd av kopper. Den moderne vaksinasjonsteknikkens far er derimot den engelske legen Edward Jenner. Han oppdaget at budeier som var smittet av kukopper (en ufarlig infeksjon for oss mennesker), var immune mot Variola (kopper). Jenner utviklet dermed den første vaksinen, av infisert materiale fra dyr som hadde kukopper, noe som resulterte i full beskyttelse mot kopper (1798). Etter hvert som vaksinasjon ble satt i system, spesielt av WHO, klarte man i 1979 å fullstendig utrydde koppper med en vaksine ikke helt ulik den Jenner brukte.

Ved vaksinasjon tilføres kroppen antigener fra sykdomsfremkallende mikroorganismer. Disse mikroorganismene er behandlet, slik at de ikke skal kunne skape sykdom, samtidig som antigenet er intakt. Ved vaksinering vil det settes i gang de samme reaksjonene som ved en normal infeksjon, som regel uten at den vaksinerte føler seg syk. Immunreaksjonen sørger for at det dannes hukommelsesceller, slik at immunforsvaret er forberedt når det samme antigenet kommer inn neste gang.

Det finnes 3 hovedtyper vaksiner:

  • Levende, ikke sykdomsfremkallende mikroorganismer
  • Intakte, døde mikroorganismer
  • Deler av mikroorganismer

I Norge vaksineres barn mot difteri, stivkrampe og kikhoste (trippelvaksine), meslinger, røde hunder, Haemophiluz influenza gruppe B, tuberkulose (BCG) og poliomyelitt. Dette er sykdommer som i dag er svært sjeldne i Norge, nettopp pga. vaksiner.

Kilder: 

Qybele.no

Tjade, T. (2008). Medisinsk mikrobiologi og infeksjonssykdommer (3 utgave). Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS

Sand, O. Sjaastad, Ø, V. Haug, E. (2010). Menneskets fysiologi (1 utgave, 6 opplag). Oslo: Gyldendal Norske Forlag AS





Det spesifikke immunforsvaret


posted October 16, 2013 by admin

I motsetning til det uspesifikke immunforsvaret, er ikke det spesifikke immunforsvaret medfødt, men utvikles i løpet av livet vårt. Det er også uhyre avanasert, og for hver inntrenger finnes det én spesiell gruppe celler kalt kloner, som er skapt for å ta seg av akkurat den inntrengeren.

Det indre spesifikke immunforvaret utgjøres av lymfocyttene, som vi tidligere har sett er en gruppe hvite blodceller. Ved fødselen er det spesifikke immunforsvaret vårt lite utviklet, men likevel designet til å kjenne igjen flere miliarder ulike antigener (molekyler som kan sette igang en immunreaksjon). Etter hvert som vi eldres, trenes det spesifikke immunforsvaret opp til å raskest mulig gjennkjenne antigener, slik at fremmede mikroorganismer raskt kan elimineres om de kommer seg forbi det ytre immunforsvaret. En klon som er trent opp, og tidligere har møtt sitt antigen, vil kunne eliminere inntrengeren raskere enn det uspesifikke immunforsvaret, og på denne måten vil vi unngå sykdom fremkalt av den mikroorganismen. I motsatt fall, blir vi rammet av en infeksjon som det spesifikke immunforsvaret ikke er trent opp til å gjenkjenne, kan vi i værste fall være død før immunreaksjonen i det hele tatt er kommet i gang.

Cellene

Det spesifikke immunforsvaret består av følgende:

  • T-lymfocytter
    • T-hjelpeceller
    • T-drepeceller
    • T-hukommelsesceller
  • B-lymfocytter
    • Vanlige B-lymfocytter som blir til plasmaceller
    • B-hukommelsesceller

antigen kopi

Antigen

Antigen er et svært sentralt begrep i læren om det spesifikke immunforsvaret. Antigener defineres som “molekyler som kan sette igang en spesifikk immunreaksjon”, og de sitter ofte i membranen til bakterier eller er en del av et virus. Molekylene må ha en viss størrelse for å kunne oppfattes av det immunforsvaret, og antigen er derfor særlig proteiner og polysakkarider, men kan i teorien være hvilket som helst molekyl. Små molekyler som ikke virker som antigen, kan få antigenvirkning hvis det hektes på et større bæremolekyl. Et eksempel her er penicilin, som kan binde seg til kroppens egne molekyler og ved gjentatte eksponeringer fremkalle allergiske reaksjoner hos disse individene.

En forutsetning for at noe skal kunne være et antigen, er at det ikke finnes noe lignende molekyl i kroppen, dvs noe som immunapparatet oppfatter som kroppseget. Én mikroorganisme kan ha mange forskjellige antigener på overflaten, og dessuten gjenkjenner én lymfocytt bare en liten del av et stort, kroppsfremmed antigenmolekyl. En slik del kalles en antigendeterminant, eller en antigenepitop. De fleste naturlige antigener har epitoper.

Klon, klonseleksjon og klonekspansjon

Som nevnt tidligere er det speisifikke immunforsvaret delt opp i kloner. Vi har flere milliarder kloner, hvor hver av de ved fødsek består av noen få T-celler og B-celler. Cellene i hver klon har det til felles at de har reseptorer i cellemembranen som gjenkjenner det samme antigenet.

Når et antigen kommer inn i kroppen vår vil det skje en klonseleksjon, hvor antigenet presenteres for “den rette klonen”(mer om dette under). Etter at klonseleksjonen er utført, vil den aktuelle klonen vokse og etter hvert bli svært mange celler som kan være med på å ta seg av inntrengeren. Dette kalles en klonekspansjon, og alle de nye cellene har reseptor for akkurat det samme antigenet.

Antigenpresentasjon

For at den rette immunreaksjonen skal komme i gang, må antigenet møte den rette klonen. I og med at vi har flere milliarder kloner, hvor hvert antigen kun passer til én spesifikk klon, er dette en avansert prosess. Selve antigenpresentasjonen foretas av “profesjonelle, antigenpresenterende celler”.

De profesjonelle, antigenpresenterende cellene er:

  • Makrofager
  • Dendrittiske celler
  • B-lymfocytter

Denne presentasjonen skjer f.eks ved at en makrofag fagocyterer et antigen et eller annet sted i kroppen. Makrofagen går så inn i lymfesystemet vårt, til nærmeste lymfeknute. Her vil makrofagen presentere antigenet for de ulike klonene, helt til den rette klonen dukker opp. Klonseleksjonen er dermed gjennomført, og den aktuelle klonen setter igang med klonekspansjonen.

Selve presentasjonen skjer ved hjelp av spesielle molekyler som kalles HLA-molekyler (Human Leukocyte Antigen). Dette er molekyler som sitter i membranen på alle celletyper i kroppen vår, unntatt røde blodceller og sædceller. Det er et type lastemolekyl, som har som oppgave å hele tiden vise frem et assortert utvalg av proteinene som til en hver tid finnes i cellen. HLA-molekylet kan dermed sammenlignes med et vindu, hvor immuncellene kan titte inn for å se hva som befinner seg inne i cellen. Makrofager som fagocyterer en bakterie vil bryte ned denne bakterien til små bakteriepeptider, som igjen vil vises frem i HLA-molekylet, slik at den aktuelle klonen kan bli presentert for sitt antigen. Det finnes to typer HLA-molekyler, noe som vi skal se er av stor betydning.

  • Type 1-molekylene sitter i membranen på vanlige celler
  • Type 2-molekylene sitter i membranen på de antigenpresenterende cellene

T-hjelpeceller og klonekspansjon

Som vi nevnte tidligere, består hver klon av T-lymfocytter og B-lymfocytter, hvor den viktigste cellen, familiens overhode, er T-hjelpecellen. T-hjelpecellen har som oppgave å sette igang klonekspansjonen etter at den aktuelle klonen er blitt presentert sitt antigen, noe den gjør ved å skille ut en gruppe hormoner kalt interleukiner. Interleukiner har både parakrin og autokrin virkning, det vil si at de påvirker både seg selv, og sine familiemedlemmer til å dele seg og bli mange.

På overflaten av T-hjelpecellen finnes det spesielle reseptorer, T-celle-reseptorer, som gjenkjenner HLA type 2-molekyl og binder disse til seg. Som vi vet finnes type 2-molekylene kun hos de profesjonelle antigenpresenterende cellene. Når T-celle-reseptorene blir presentert for et antigen som passer, vil T-hjelpecellen aktiveres. Aktiveringen sørger for at T-hjelpecellen begynner å skille ut interleukiner som har både parakrin og autokrin virkning, og fungerer som vektsfaktorer. For å kontrollere at interleukinene kun påvirker celler fra sin egen klon, må de andre cellene i klonen felle ut en reseptor for interleukinet. Dette skjer ved at disse cellene, som er programmert til å matche nøyaktig det samme antigenet, feller ut interleukinreseptorer når de har bundet seg til at antigen de også. Slik kontrolleres det at kun celler innenfor den aktuelle klonen påvirkes av vekstfaktoren.

Nøyaktig hvilke celler som aktiveres innenfor de ulike klonene, avhenger av om det er virus eller bakterier som aktuelt agens. De to ulike immunreaksjonene kalles T-cellereaksjon og B-cellereaksjon, og dette skal vi se nærmere på i neste innlegg.

Kilder:

Qybele.no

Sand, O. Sjaastad, Ø, V. Haug, E. (2010). Menneskets fysiologi (1 utgave, 6 opplag). Oslo: Gyldendal Norske Forlag AS





Det uspesifikke immunforsvaret


posted October 14, 2013 by Lars-Kristian Eriksen

Kommer mikroorganismer seg forbi vårt ytre immunforsvar, møter de det indre uspesifikke immunforsvaret. Den kan deles inn i en cellulær del, og en ikke-cellulær del, og som vi leste i forrige bloggpost,vil en aktivering av denne delen av immunforsvaret igangsette det vi erfarer som betennelse.

Denne delen av immunforsvaret er medfødt, og kjennetegnes av at det ikke kan lære seg å kjenne igjen spesielle mikroorganismer. I forrige bloggpost tok vi for oss den ytre delen, og i denne skal vi derfor fokusere på den indre delen.

De hvite blodcellene

For å få en bedre oversikt over det indre immunforsvaret vårt, skal vi ta en rask titt på de forskjellige typene hvite blodceller, og så se videre på de som deltar i reguleringen av det indre uspesifikke immunforsvaret.

  • Granulocytter
    • Nøytrofile granulocytter
    • Basofile granulocytter
    • Eosinofile granulocytter
  • Monocytter
  • Lymfocytter
    • B-lymfocytter
    • T-lymfocytter

Det som kan være viktig å legge merke til her, er at lymfocyttene er en del av det spesifikke immunforsvaret (dette skal vi se på senere), og at monocytter er umodne forstadier til makrofagene. Når monocyttene går fra blod til vev, går de fra å være monocytter til å bli makrofager (storspisere).

Det uspesifikke celleforsvaret utøves først og fremst av de nøytrofile granulocyttene og makrofager. Sammen med lymfocyttene, som er en viktig del av det indre spesifikke immunforsvaret, utgjør disse to typene hovedvekten av hvite blodceller i kroppen vår.

Nøytrofile granulocytter

Nøytrofile granulocytter utgjør stormtroppene i det cellulære uspesifikke immunforsvaret. Ca én time etter at det har skjedd en immunreaksjon, i form av f.eks en infeksjon, kommer disse cellene strømmende til området. I benmargen finnes det store lagre av nøytrofile granulocytter som slippes ut om det skjer en immunreaksjon, slik at mengden som strømmer til det aktuelle området kan være svært høy. I klinikken bruker man å telle de hvite blodcellene i en liten mengde blod, dette forteller oss om immunforsvaret er aktivert eller ikke. Under tellingen differensialteller man også de hvite blodcellene, slik at man kan avgjøre hvilke type infeksjon det er snakk om. Er antallet nøytrofile granulocytter høyt, tyder det på en bakteriell infeksjon. De nøytrofile granulocyttene har flere egenskaper som gjør det spesielt effektive til å bekjempe denne type infeksjon:

  • Amøboide bevegelser – En nøytrofil granulocytt kan forandre form ved at den først sender ut en utløper, og deretter transporteres resten av cytoplasma gjennom denne utløperen. Selve prosessen kalles piapedese, og benyttes f.eks når de nøytrofile granulocyttene skal bevege seg fra blodbanen ut i vevet under diapedesen.

Amøboid bevegelse, kilde: Scienceblogs.com

  • diapedeseKjemotakse – Ved en betennelse skilles det ut betennelsesmediatorer fra ødelagte celler, bakterier, makrofager etc. Disse stoffene trekker til seg nøytrofile granulocytter over avstander på 0,1 mm. Det høres ikke mye ut, men ute i vevet er det aldri mer enn 0,03 – 0,05 mm til nærmeste kapillær. Kjemotaksiske stoffer kan dermed få en hel hær med nøytrofile granulocytter til å bevege seg mot det betente området ved hjelp av amøboide bevegelser.
  • Fagocytose – Dette er den viktigste funksjonen til de nøytrofile granulocyttene, og innebærer at cellemembranen omslynger den fremmede organismen og tar den opp ved endocytose. Mikroorganismene blir da omgitt av en “kappe” fra cellemembranen og smelter sammen med en eller flere lysosomer på innsiden av granulocytten. Lysosomene er fulle av enzymer som bryter ned mikroorganismen til mindre partikler.

Makrofager

Monocytter er umodne hvite blodceller med liten evne til å bekjempe inntrengere. Disse sirkulerer i blodet før de beveger seg ut i vevet hvor de går fra å være monocytter til å bli makrofager (storpisere) . Noen av makrofagene forblir på ett og samme sted og kalles stasjonære makrofager. Disse finner du i huden, leveren, milten og lugealveolene, og fungerer som vaktposter som rydder opp i døde eller skadde celler, og fagocyterer bakterier eller andre inntrengere. Makrofagene lever i flere år, i motsetning til de nøytrofile granulocyttene som ofte går til grunne når de bekjemper bakterier. Makrofagene kan også fagocytere store partikler, f.eks nøytrofile granulocytter, røde blodceller og døde vevsrester. Aktive makrofager og nøytrofile granulocytter har også evnen til å aktivere det spesifikke immunforsvaret, dette gjør de ved å skille ut et signalstoff som heter cytokiner.

Et stort helseproblem i dagens samfunn er autoimmune sykdommer, for hvordan vet immunforsvaret vårt hva som er våre egne molekyler eller  friske celler, og hva som ikke er det? For det uspesifikke immunforsvaret sin del, er det en rekke faktorer som sørger for at dette fungerer som det skal hos de aller fleste. For å kunne fagocytere må de fagoterende cellene binde seg til overflaten på det som skal fagocyteres. Dette gjør de best på celler med ru overflate, som er tilfellet ved ødelagte celler og vev. Under bakterielle infeksjoner dannes det noe som heter opsoniner (f.eks antistoffer, mer om dette senere), dette er substanser som binder den fagocyterende cellen til overflaten på bakterien, og dermed øker fagocytosen.

Akuttfaseproteiner

Til nå har vi sett på den cellulære delen av det uspesifikke immunforsvaret, resten av dette blogginnlegget skal vi se nærmere på den ikke-cellulære delen, og først tar vi for oss akuttfaseproteiner.

Akuttfaseproteiner er en gruppe plasmaproteiner som leveren umiddelbart begynner å produsere ved infeksjon og vevsskade. Enkelte av akuttfaseproteinene kan virke som antiproteinaser og hemmer dermed virkningen av de proteinspaltende  enzymmolekylene fra de fagocyterende cellene. Dette kan beskytte celler og vev mot å bli skadet i forløpet av betennelsesprosessen. Noen akuttfaseproteiner har også opsonin virkning, og stimulerer dermed til økt fagocytering (se lenger oppe).

Det viktigste akuttfaseproteinet er uten tvil C-reaktivt-protein (CRP). Dette brukes ofte i klinisk praksis for å måle grad av infeksjon, og for å se om infeksjonen er bakteriell eller viral. Ved bakterielle infeksjoner stiger CRP kraftig, mens den ved virale ikke stiger like mye. CRP kan også stige ved betennelser som ikke skyldes infeksjoner av bakterier eller virus. CRP har immunologisk effekt ved at det stimulerer til fagocytose (opsonin virkning), i tillegg til at det aktiverer komplement (se under).

Komplementsystemet

Komplementsystemet består av omtrent 20 spesielle plasmaproteiner, fordelt i 9 grupper ved navn C1 – C9. Disse produseres hovedsaklig i leveren og sirkulerer i blodet. De aktiveres på ulike måter, først og fremst av antistoffer (kommer i senere bloggpost), men også av molekyler som finnes på overflaten av enkelte bakterier og av CRP. Det viktigste er at de aktiveres ved infeksjoner, og at aktiveringen leder til en kaskadereaksjon hvor de forskjellige faktorene aktiverer hverandre. De aktiverte proteiene har ulike egenskaper:

  • C2 – Vasodilaterende, øker permeabilitet i kapillærer ved å frisette Histamin fra mastceller.
  • C3 – Opsoninvirkning. binder seg til overflaten avbakterier og fremmer fagocytose.
  • C5-7 – Kjemotaksiske, dvs at de tiltrekkerseg fagocyterende celler.
  • C5-9 – Danner tilsammen “Membrane attack complex” (MAC). De fem proteinene binder seg sammen og danner en pore i membranen på bakterien, slik at Na+ lekker inn. Dette fører til at vann følger etter (osmose) og bakteriene sprekker. MAC aktiveres av antistoffer som er bundet til bakteriene, og er således et samarbeid mellom det ikke-cellulære uspesifikke immunforsvaret, og det spesifikke.

For å oppsummere, så vil komplementsystemet ha følgende virkninger:

  • Stimulere til fagocytose ved å ha opsoninvirkning.
  • Virker som kjemotaksiner.
  • Øker permeabiliteten i kapillærer.
  • Ødelegger mikroorganismer ved å skade cellemembranen.

Interferoner

Dette er en gruppe proteiner som skilles ut av cellene våre når de er infisert med virus, og fører til at naboceller produserer enzymer som hemmer virusformeringen.

Kilder:

Qybele.no

Sand, O. Sjaastad, Ø, V. Haug, E. (2010). Menneskets fysiologi (1 utgave, 6 opplag). Oslo: Gyldendal Norske Forlag AS